Nasjonal transportplan 2025 - 2036

I føljetongen av stortingsmeldinger om langsiktige planer og prioriteringer fra regjeringen før sommeren (det har også kommet langsiktige planer for helse og forsvar), er en særlig viktig del av den politiske allmenndannelsen å kunne noe om hva som står i Nasjonal transportplan. Ja, for mange politikere landet rundt er det få sitt lokale samferdselsprosjekt inn i Nasjonal transportplan selve meningen med politikk, mens det å ikke nå opp kan bidra til å avslutte en lovende karriere.

Denne gangen er nok mange, også i regjeringspartiene, skuffet, over Nasjonal transportplan (NTP). Det er nemlig ikke rom for så mange nye prosjekter ut over ting som allerede er vedtatt og igangsatt. Etter en ganske sterk vekst i samferdselsbudsjettene, der realveksten til det som faller innenfor NTP har vært 43 prosent mellom 2014 og 2023, legges det nå opp til  en flat utvikling. Og det til tross for at prognosene sier at etterspørselen vil øke videre, det kommer nye EU-krav om sikkerhet og digitalisering, og vedlikeholdskostnadene øker. Men, så skal forvar og helse har en mye større andel av statsbudsjettet fremover. Da blir det mindre enn før til nye samferdselsprosjekter. Eller som regjeringen sier det:

"I lys av et redusert handlingsrom og endrede rammebetingelser blir det nødvendig å effektivisere ressursbruken og gjøre omprioriteringer innenfor budsjettene. I Nasjonal transportplan 2025–2036 legger regjeringen vekt på å ta bedre vare på eksisterende infrastruktur og sørge for at den yter best mulig, ivaretar transportsikkerheten og er tilpasset et fremtidig klima. Regjeringen vil rette en betydelig innsats mot drift, vedlikehold og utbedring av eksisterende infrastruktur."

Mye kaffe og kake

Kanskje dette er til glede for Frank Sve, FrPs transportpolitiske talsperson på Stortinget, som utmerker seg ved å ha penger til det aller meste innenfor samferdsel. Han har naturligvis en mer levende og morsom beskrivelse av hva som har skjedd:

"Sve viser til at regjeringen de siste ukene har reist rundt og spist kake for å feire at prosjekter fortsatt ligger inne i NTP. Problemet er at en rekke av disse prosjektene skulle bygges raskt i den gamle transportplanen, men er utsatt i den nye. - Skal regjeringen reise rundt og spise kake for alle prosjektene de utsetter og ikke finansierer får vi etter hvert et folkehelseproblem. Aldri før har så mange spist så mye kake for så lite."

Nasjonal transportplan 2025-2036 er et dokument på omkring 240 sider som pleier å bli til ved at de forskjellige sektorene, vei, fly, sjø og jernbane, og de forskjellige landsdelen, fylkene og kommunene, kommer med sine ønskelister, som regjeringen sorterer og fordeler utover planperioden. Så legger Stortinget på noen ekstra prosjekter til slutt, gjerne noen av de minst samfunnsøkonomisk lønnsomme som ikke nådde opp. Men i praksis er ikke det så farlig, fordi penger må bevilges i statsbudsjettet og ikke i langtidsplaner. Effekten av flere prosjekter, som blir dyrere underveis, er at det blir mer det ikke er penger til og som aldri startes opp, og at enda flere blir skuffet.

De siste 100 sidene - prosjektene

På den positive siden opplever jeg at den nye Nasjonal transportplanen er innrettet litt annerledes enn før. Ja, de siste 100 sidene er sektorgjennomganger. Først av nasjonale transportkorridorer, så veisektoren, jernbanesektoren, sjøtransport, luftfartssektoren og, til slutt, byområdenes særlige utfordringer. De som leter for å finne ut om prosjektet deres er med i planene, og i hvilken periode de kommer, må lete her. Dette er kapitler som også gir ryddige og faktabaserte beskrivelser av hvordan dagens samferdselsinfrastruktur i Norge ser ut, og hvordan ting skal utvikle seg fremover. Noen stor endring i hvordan varer og mennesker skal flytte på seg legges ikke regjeringen opp til. Også mer radikale tanker om å flytte mer varetransport over på jernbane og kjøl ser ut vil å være dempet ned denne gangen. 

Mest skuffende når det gjelder å beskrive og pakke ut komplekse transportutfordringer, og hvem som skal bestemme og betale, er nok det siste kapitlet om hovedprioriteringer i byområdene (kapittel 17), som faktisk stuper rett inn i en drøfting av virkemiddelet byvekstavtaler, i stedet for å løfte blikket når det gjelder transport-, mobilitets- og miljøutfordringer i byområdene, og drøfte mer overordnet om hva teknologiutviklingen muliggjør og hvilke rammebetingelser og virkemidler som legger opp til den utviklingen vi ønsker oss. Med tanke på at det ikke er mer enn litt over fire år siden et nytt bompengeparti preget diskusjonene før et kommunevalg, og utløse nye politiske løfter om ting det er vanskelig å innfri, er det rart at byområdenes utfordringer ikke blir drøftet mer grundig. Men kanskje er det slik at dette kapitlet er blitt så kort og lite konkret fordi det ikke er lagt opp til noen nye større kollketiv- eller samferdselssatsinger i og rundt byene. 

Tilbake til begynnelsen

Men tilbake til begynnelsen: De første 130 sidene i Nasjonal transportplan gjør et forsøk på å være mer overordnet innrettet enn å bare se på listen med prosjektplanene de 10 neste årene. Her er det en omtale av rammer og prinsipper for transportpolitikk i stort, hvordan prognosene for etterspørsel ser ut i årene som kommer, det er drøftinger av hvordan ulike transportformer kan, eller ikke kan, erstatte andre, for å oppnå bestemte mål. For eksempel lavere utslipp. NTP inneholder også kapitler om transportsektorens rolle i sikkerhet og beredskap og klimatilpasning, når det gjelder å forebygge klima og naturutfordringer og når det gjelder arbeidet med å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken. I kapitlet og klima og miljø er det også noen interessante drøftinger av hvor nært ulike  teknologier i ulike deler av transportsektoren er å levere nullutslippsalternativer.

Kilt inn mellom disse nevnte første kapitlene om overordnede rammer og samfunnsmål, og de siste kapitlene om prosjektporteføljer, er det tre kapitler som egentlig burde bygge denne broen ved å adressere de overordnede strategiene for å lykkes med endring. De heter "Digitalisering og teknologiske muligheter", "Mer for pengene" og "Organisering og styring". Tre korte kapitler med lovende overskrifter som pirrer nysgjerrigheten, men som stort sett ikke beskriver noe handlingsrettet av betydning. Vi leser at organisatoriske endringer som er gjort i jernbanesektoren skal reverseres og at det skal være mindre konkurranse mellom leverandører. Kapitlet om å få mer for pengene handler mest om at det skal brukes mer penger på vedlikehold og mindre på nybygg, men noen større analyse av veien til et mer effektivt transportsystem et det ikke. 

Teknologi og digitalisering

Det største mangelen av alle i denne langtidsplanen er at det ikke er noen ordentlig drøfting av hvordan teknologi for innsamling, gjenbruk og deling av data, og teknologi og virksomhetsmodeller for å automatisere, effektivisere og bedre ressursutnyttelsen kan gi gevinster for både personmobilitet og varetransport. Transportsektoren står foran noen enorme endringer og store nye muligheter, blant annet drevet av sensorteknologi, stordata, automatiseringsteknologi og kunstig intelligens. Ja, transportsektoren er sannsynligvis et av de områdene i samfunnet som vil bli mest berørt av teknologisk endring i årene som kommer. Hvordan dette kan og bør skje hadde fortjent en mye mer sentral plass.

Mange av endringene som kommer er drevet frem av FoU-intensive teknologibedrifter i og utenfor den tradisjonelle samferdelsindustrien. Omstillingen vil bare lykkes i et samspill mellom private bedrifters innovasjon og samferdselssektorens myndigheter, rammebetingelser og tiltak. Nasjonal transportplan nevner noen av disse utviklingstrekkene, og skraper litt i overflaten også når det gjelder forskning, regelverksutvikling og tilrettelegging for datadeling, men det er veldig lite som tyder på en ambisjon om at Norge skal ligge i forkant, eller spille noen sentral rolle i den digitale transformasjonen av transportsektoren. 

Så lurer jo jeg på om det er noen god grunn til at Norge, med ambisiøse mål når det gjelder klima, miljø, sikkerhet, kostnadsreduksjon og mobilitet skulle la være å ha noen slike ambisjoner. Med store avstander, lang kyst og mye dårlig vær, burde vi kanskje være opptatt av å utnytte de mulighetene teknologiutvikling og datadeling gir oss? Da må i så fall oppfølgingen av nasjonal transportplan bli mye mer konkret .

The Cure: High

Den mest kjente sangen fra The Cures album "Wish" fra 1992 er "Friday I'm in Love", men det var ikke den som kom ut som den første singelen fra albumet, den kom  som  nummer to. Første singen var "High", en annen fin poplåt fra The Cure. Albumet "Wish" utmerket seg ellers med mange veldig korte sangtitler, som "Open", "End", "Apart", "Cut", "Trust", og  den nevnte "High":

The Cure: Friday I'm in Love

 Det er vel smått utrolige 32 år siden singelen "Friday I'm in Love" kom ut, våren 1992. The Cure var allerede da blitt veteraner og albumet "Wish" var det 9. studioalbumet deres, og det mest kommersielt suksessfulle. Her er en remastret versjon av den originale musikkvideoen med The Cure fra 1992:

Norges største universiteter

Det har skjedd store endringer i den høyere utdanningssektoren de siste årene. Antall studenter har økt jevnt. Det har vært flere sammenslåinger. Og flere høyere utdanningsinstitusjoner har fått universitetsstatus. Men hvordan har dette påvirket størrelsen på universitetene i Norge? Hvilket universitet er størst, målt i antall studenter, og hvordan er den videre rekkefølgen?

Det er ikke så veldig lenge siden Universitetet i Oslo var klart størst foran de andre "gamle" universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø, med de regionale høyskolene et stykke bak. Og med BI som en privat suksesshistorie som forstyrret rekkefølgen litt. Det siste er fortsatt tilfelle, men ellers viser Statistisk sentralbyrås tall at mye har skjedd med rekkefølgen.

For det første er ikke Universitetet i Oslo Norges største universitet, og det begynner å bli noen år siden de var det. Nå er det NTNU med campus i Trondheim, Ålesund og Gjøvik som er størst med over 43 000 studenter. mens UiO er på andre plass med over 25 000 studenter. Mens OsloMet - storbyuniversitetet, med campus i Oslo og Lillestrøm, er rykket helt opp til en tredjeplass med 22 400 studenter. Mens Handelshøyskolen BI er oppe på en fjerdeplass med 20 500 studenter.

Etter denne innledende NTNU og Oslo-dominansen, kommer de største universitetene og høyskolene i landet ellers på rekke og rad. I en gruppe med mellom 15 000  og 20 000 studenter finner vi universitetene i Bergen, Sør-øst Norge, Tromsø og Høgskulen på Vestlandet. På 9. plass og i rask vekst etter både sammenslåinger og organisk vekst, finner vi den private Høyskolen Kristiania. Og så kommer Høyskolen i Innlandet på 10. plass og deretter universitetene i Agder, Stavanger, Bodø (Nord Universitet) og Ås (NMBU).

Nasjonal helse og samhandlingsplan

En ny og overordnet stortingsmelding om helse- og omsorgstjenestene ble lagt fram av regjeringen nettopp, og ligger til behandling i Stortinget. Dette er et dokument som pleier å komme hvert fjerde år, og har hatt litt ulike navn. I 2019 het den Nasjonal helse og sykehusplan 2020-23. Denne gangen har den skiftet navn til Nasjonal helse og samhandlingsplan 2024-27, og i det nye navnet ligger det kanskje et budskap om at mange flere enn sykehusene har viktige roller i dette økosystemet av helsetjenester, og kunne vært nevnt. Blant annet blir en stadig større del av helse- og omsorgstjenestene levert av kommunene.

Jeg må innledningsvis nevne noen viktige ting jeg liker ved denne meldingen og som har med form og struktur å gjøre. For det første åpner den med en slags bruksanvisning som forklarer hvordan denne stortingsmeldingen forholder seg til andre politiske dokumenter om helse og omsorg. Den forklarer hva den er, og hvor og hvordan andre utredinger, strategier og meldinger kommer inn, som Helsepersonellkommisjonens rapport, ekspertutvalget som gikk gjennom allmennlegetjenesten og fastlegeordningen, stortingsmeldinger om folkehelse, helseberedskap, hjemmebasert omsorg og psykisk helse. Det er laget strategier for områder som demens, diabetes og for persontilpasset medisin. Bare for å nevne noe av det viktigste denne meldingen søker å bygge videre på og forsøksvis skal få til  til å henge sammen.

Seks hovedgrep

Det andre som er bra med formen og strukturen på denne meldingen er at den ganske tidlig introduserer seks problemstillinger, kalt "hovedgrep" som skal fungere som en slags tematisk tråd gjennom dokumentet. Kapittelstrukturen er ikke helt identisk med hovedgrepene, men det fungerer stort sett bra. De seks problemstillingene er:

• Å rekruttere og beholde nok personell med rett kompetanse i helsetjenestene. Dette er en forutsetning for å få til alt det andre som skal gjøres, og naturligvis ikke helt enkelt å løse med den demografiske utviklingen vi har.
• Endre finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten i retning mindre mindre vekt på aktivitet og mer vekt på rammefinansiering. Det er også en vridning bort fra å forutsette at det tas ut løpende gevinster på grunn av effektivisering, innovasjon og digitalisering.
• Prøve ut og innføre nye organisasjonsformer for å både oppnå bedre bruk av personell og mer sammenhengende tjenester. Her er man opptatt av å hver mer fleksible når det gjelder å jobbe på tvers av virksomhetene, slik at det er tjenestekjeden og ikke bare virksomheten som er er styrende for hvor man er ansatt.
• Ny strategi for digitalisering av helse og omsorgstjenestene. Jeg er litt usikker på om det som står i meldingen er tydelig og konkret nok til å bli omtalt som en ny strategi, men det er i hvert fall slutt på mye i strategier vi vi har hatt før, inkludert målet om "en innbygger,  en journal", som jeg ikke tror er nevnt noe sted. Jeg kommer litt tilbake til denne.
• Forenkle og tydeliggjøre regelverk for at fagfolkene skal bruke mindre tid på byråkrati og mer tid på pasientene. Fjerne noen tidstyver, rett og slett. Her vil naturligvis også digital teknologi være en viktig forutsetning for å få til slike avbyråkatiserende endringer.
• En bedre allmennlegetjeneste, med bedre oppfølging av pasienter med sammensatte behov. Sammensatte behov og samspill mellom de ulike delene av helsetjenestene går igjen som tema mange steder i stortingsmeldingen, og allmennlegenes rolle er også en viktig del av drøftingene.

Men hva er egentlig retningen helsetjenestene skal gå i når det man lykkes bedre på disse seks områdene? Hva er er effekten vi ønsker å oppnå, og som både offentlige budsjetter og særlig pasienter og pårørende skal merke? Det tredje som er bra i denne meldingen er at den tydeliggjør at forebygging og mestring skal ha en langt mer sentral plass i prioriteringer og ressursbruk. Dette er noe vi bare delvis har fått til og som må prioriteres enda høyere i årene fremover. Hvis ikke vil vi ikke ha ressurser nok til å til å løse de andre oppgavene. 

Å forebygge er billigere enn å reparere og bedre og mer behagelig for hver enkelt av oss. Men det er en rekke gode grunner til at det er vanskelig å få til i praksis, og kapittel 3 i meldingen har en god gjennomgang av alle de tingene som kommer i veien for å forebygge mer og bedre. Det handler både om organisatoriske, juridiske, budsjettmessige, faglige og ledelsesmessige barrierer som må overvinnes, og som krever både bedre insentiver og en kraftfull rydding og fjerning av hindringer. Intensjonen er god,  men etter å ha lest meldingen er jeg fortsatt i tvil om tiltakene er kraftfulle nok til å oppnå et såpass krevende mål.

Noen hull og svakheter.

Helse og omsorgssektoren er en stor og stadig større del av offentlige budsjetter. Ser man på tjenestekjedene og på hele økosystemet omfatter den veldig ulike typer aktører og mange virksomheter som fungerer i et komplekst samspill mellom ulike statlige, kommunale, private og frivillige eiere og finansieringssystemer. Å forandre på ting er ikke spesielt lett, men likevel helt nødvendig, skal vi tro nasjonal helse- og samhandlingsplan. Og, som nevnt, peker denne stortingsmeldingen på noen sentrale "hovedgrep" som må gjennomføres for å få til endringene. 

Men om denne diagnosen har noe for seg, og det tror jeg den har, så er spørsmålet om resepten og behandlingen som foreskrives i meldingen er treffsikker om kraftfull nok til å svare på utfordringen? Jeg synes ikke det virker slik. Noen av utfordringene ligger i å få riktige rammebetingelser og nok kraft innenfor de "hovedgrepene" som  er beskrevet. Noe ligger i områder som hadde fortjent en langt mer sentral plass enn det de får i denne meldingen. For eksempel  hvordan samspillet med aktører utenfor helsetjenestene bør fungere, ikke minst når det gjelder innovasjon. Som med Helsepersonellkommisjonen er også stortingsmeldingen tydeligere på alt som vil gå galt hvis vi fortsetter på dagens kurs, enn på å beskrive hvilke endringer som må gjennomføres, Jeg vil nevne fire ting som er avgjørende for å lykkes, men som jeg tror ikke har fått en sentral nok plass:

For det første må finansieringssystemet støtte opp om den omstillingen som skal gjøres. Det varsles nå endringer der basisfinansieringen av spesialisthelsetjenesten økes og den aktivitetsbaserte finansieringen tas ned. Ressursbruken i helsesektoren økes uansett når det blir flere eldre, men det har vært knyttet en effektiviseringskomponent til dette. Den tas nå bort. Og for kommunesektoren fortsetter systemet med rammefinansiering, som er bra, men et helt annet system enn spesialisthelsetjenesten har. Hvilket må bety at en del mindre enheter i spesialisthelsetjenesten med lavere aktivitet enn andre, kan opprettholde driften lengre enn de ellers ville gjort. Men de får verken flere ansatte eller bedre kvalitet på tjenestene på denne måten. Mer penger gjør det ikke veldig mye mer bærekraftig på sikt. Kanskje hovedeffekten blir at andre sektorer i samfunnet får mindre penger. For eksempel kommunesektoren.

Datadrevet helsesektor

For det andre må helsesektoren bli langt mer datadrevet og digital på tvers av de forskjellige delene av virksomheten. Og den må ha en form for målbilde og veikart for å komme dit. Det kan hende at regjeringen nå gjør rett i å droppe ambisjonen om et felles system for "en innbygger en journal" slik helseminister Jonas Gahr Støre lanserte den i sin tid, eller slik den ble beskrevet i konseptvalgsutredningen om Akson, eller i den særegne geografiske varianten som heter Helseplattform Midt-Norge. Den delen av det tidligere Akson som handlet om kommunale journaler er nå overlatt til kommunene og KS, og vil kanskje bli realisert som lokale eller regionale prosjekter. Helseplattformen i Midt-Norge finnes, men har ser ikke ut til å ha ambisjoner utenfor egen region.

Men det blir ikke en ny digitaliseringsstrategi av å si at den gamle strategien ikke gjelder lenger. Man må også beskrive hvilke prinsipper, mekanismer og insentiver som skal gjelde fremover i både det store og det lille bildet. Det er noen setninger i meldingen som peker i retning av mer datasentriske modeller for å forvalte og dele data, men da handler det mer om tilgang til data for forskere enn om pasientbehandling. Det er også mye omtale av et nytt virkemiddel for helseteknologi som kom nå i 2024, men det er en søkbar tilskuddsordning på bare 150 millioner kroner i året, ikke noe som vil bygge sammenheng på tvers. Hva er ambisjonene innenfor bruk av KI, genetikk og personalisert medisin, støttet av data? Det får vi ikke svar på. Kanskje en en bra oppfølging her ville være å faktisk lage en ny digitaliseringsstrategi for helse- og omsorg?

For det tredje legger både helsepersonellkommisjonens analyse, stortingsmeldingen om å bo lengre og tryggere hjemme, og denne stortingsmeldingen, opp til en massiv oppgaveflytting fra staten til kommunene, i takt med at eldrebølgen vokser i styrke. Veksten i tjenestetilbudet skal skje i kommunene,  ikke i sykehusene. Men hvor er strategien for å komme dit og som er så kraftfull og  konkret at det kan gå bra når kommunene får enda mer ansvar enn de har i dag? En plan for for at kommunene over hele landet har den fagkompetansen og den kapasiteten som trengs.

Behov for mer innovasjon

Den fjerde bekymringen jeg vil nevne er mer innovasjon i helsesektoren. Et tema som omtrent ikke er nevnt i stortingsmeldingen i det hele tatt, men som er forutsetningen for  at vi skal få regnestykkene til å gå opp. Vi må få mer for mindre. Da kreves det både produktinnovasjon, tjenesteinnovasjon, og virksomhetsmodellinnovasjon, men også innovasjoner når det gjelder anskaffelser, regelverk og prosesser. Kompetansen på hva innovasjon er og hvordan det ledes og gjennomføres må styrkes kraftig, ikke minst hos ledere i helsesektoren, For eksempel ved å ta i bruk Step Up, et verktøy for en mer innovativ helsetjeneste. Tjenestene må styres,  ledes og måles med innovasjon som et sentralt premiss.

Innovasjon i helsesektoren må også handle om å bli flinkere til å samarbeide og samhandle mer utenfor egen sektor, fordi mye av det man skal lære av og ta i bruk fremover foregår utenfor etablerte leverandørkjeder, og noen ganger utenfor egen sektor. Da forsvarssektoren som den første sektoren i Norge lanserte en egen strategi for å ta i bruk kunstig intelligens (KI), var et sentralt premiss at de trenger flere og bedre arenaer for å samarbeide med forskning og næringsliv som ikke er i egen sektor. En slik erkjennelse trengs i mange sektorer, og i hvert fall i helsesektoren. 

Mazzy Star: Fade Into You

 Jeg kom over dette klippet med Mazzy Star på YouTube. Et av de beste bandene noen gang. Og sangen er "Fade Into You", som jeg tenker må karakteriseres som deres største hitlåt (fra et band som egentlig ikke hadde hitlåter.  I følge YouTube er dette klippet fra Jools Hollands TV program i 1994:

En boligmelding med noen store hull

Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om boligpolitikken, med tittelen "Bustadmeldinga — Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet". Den kan forhåpentligvis fungere som en ramme for diskusjoner om innretningen av den sosiale boligpolitikken, om Husbankens rolle som virkemiddel, om startlånenes rolle, modeller for eie til leie og deleierskap, kommunale utleieboliger til sårbare grupper og om bostøtte. Er man derimot opptatt av boligpolitikken i stort, om boligeiere og boligkjøpere i sin alminnelighet, om rammebetingelser for byggenæringen, om forenkling, effektivisering og digitalisering, eller av klimatiltak, energibruk og grønn omstilling, er det ganske lite å hente i denne meldingen.

Stortingsmeldingen holder for så vidt det den lover. Den forteller innledningsvis at den handler om fire temaer, omtalt som "innsatsområder", og holder seg stort sett til dem. Både mellom de fire områdene og innenfor de fire områdene er det interessante målkonflikter som regjeringen til dels erkjenner og drøfter. Samtidig er det påfallende lite konklusjoner. Og kanskje noe nær Norges-rekord i bruken av ordet "vurdere", Jeg tror jeg finner ordet "vurdere"13 ganger i de operative "Regjeringen  vil"-punktene. Det er også hyppig bruk også av lignende begreper som "utreie", "greie ut moglege endringar" og "undersøke". Så Tone Tellevik Dahl i Norsk Eiendom har nok rett i at mye av boligpolitikken fortsatt er "til vurdering".

Flere skal ha mulighet til å eie bolig

Men litt om de fire innsatsområdene, og prioriteringene og målkonfliktene som ligger der: Første innsatsområde handler om at flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Det er et bra mål som har vært norsk politikk lenge. Meldingen har  god informasjon om dagens situasjon og beskriver noen utviklingstrekk over tid, men på tiltakssiden er det tynnere og omtale av Husbankens statslån tar mest plass, men her kunne det vært problematisert enda mer at det å gjøre Husbankens startlån til en generell statlig låneordning vil svekke startlånenes rolle  som et målrettet virkemiddel mot de som trenger det mest. Ellers er det litt tekst om boliglånsforskriften og om interessante private og kommunale boligkjøpsmodeller for å løfte flere inn som eiere, men her kunne det vært drøftet mer inngående hvordan offentlige leie-til-eie ordninger og private boligkjøpsmodeller i større grad kan kan virke sammen og forsterke hverandre.

Meldingen reflekterer lite over at boligmarkedet nettopp er et marked, der tilbud og etterspørsel betyr mest for prisene. Målrettede lån og tilskudd fra det offentlige skal hjelpe noen, men det som betyr aller mest er å legge bedre til rette for at det kan bygges mer, rehabiliteres mer og at kostnadene burde gå ned. Og helt sentralt fremover: Gode insentiver for at mer av eksisterende bygningsmasse som er dårlig utnyttet enklere og raskere kan omgjøres til flere og bedre boliger.

Sårbare grupper

Andre innsatsområde i meldingen handler om et trygt og forutsigbart leiemarked. Meldingen har en bred omtale både av hvorfor det trengs et leiemarked selv om hovedmodellen er at flest mulig skal kunne eie egen bolig, og av leietakernes situasjon. Det beskrives også godt hvordan leiemarkedet i Norge egentlig er to litt ulike markeder, et privat utleiemarked som domineres av privatpersoner som leier ut hele eller deler av boliger de eier og et kommunalt leiemarked som er rettet mot spesielt utsatte grupper som er avhengige av et offentlig tilbud. 

Et lite paradoks i virkemiddelbruken for utleieboliger er at til tross for en erkjennelse av tilgang på utleieboliger er veldig viktig for mange. og en erkjennelse av at mange er sårbare i utleiemarkedet, er det ingen tilsvarende erkjennelse av at en utvikling i retning av at det finnes flere organiserte og profesjonelle utleieaktører ville gi noen fordeler. Mens kontormarkedet og markedet for andre næringsbygg er dominert av profesjonelle aktører, og det ser ut til å fungerer helt fint for de fleste, er det ikke noen politikk for en lignende utvikling på personmarkedet, selv om det kanskje kunne bidratt til et mer effektivt marked og at færre arealer står ubrukt.

Det fjerde innsatsområdet (jeg har bevisst hoppet over nummer tre og kommer tilbake til det) handler om en sterkere innsats for de som ikke klarer å skaffe og beholde bolig selv. Her ligger den mest sosiale av den sosiale boligpolitikken der det er snakk om bostedsløse, barnefamilier i en sårbar situasjon, unge med barnevernsbakgrunn, personer som kommer ut av fengsel og en del andre grupper med et behov for å få hjelp til å skaffe seg et sted å bo, Stortingsmeldingen går igjennom ulike statlige og kommunale ordninger som finnes innenfor ulike sektorer og hvordan de er målrettet mot ulike grupper. En ryddig og nyttig gjennomgang.

Generelle rammebetingelser, forenkling og digitaliserng

Den mer generelle nasjonale boligpolitikken blir presentert i kapittel 3 under overskriften "Ta vare på bustadene vi har, og byggje dei vi treng". Der slås det fast at kvaliteten på boligområder og boliger i Norge generelt er svært høy i Norge, men at det er utfordringer knyttet til at når vil blir flere eldre så stiller det noen andre krav til boligene. Dessuten flytter folk på seg, og flere enn før bor alene, noe som skaper utfordringer med å ha nok boliger i de kommunene folk flytter til. Kapitlet drøfter også samspillet mellom boligbehov og transportbehov, behovet for gode planprosesser og hvordan ulike virkemidler er der for å bidra til en god by- og kommuneutvikling, men uten at de helt tydelige retningsvalg blir presentert. Det er en del erkjennelser av ting som burde gjøres bedre, men mye av dete er blitt til "vurdere" og "utrede" i tiltakspunktene.

Så er det noen helt åpenbare huller i denne stortingsmeldingen i form av viktige temaer som rett og slett ikke er spesielt godt dekket. La meg nevne tre:

For det første er digitalisering av av plan og byggeprosesser, digitalisering av bolighandel, digitalisering av byggenæringens prosesser og digitalisering for økt ombruk av materialer og for energi. og miljøoptimalisering ganske fraværende. Det vil si en del digitaliseringstiltak fram til nå er ganske godt beskrevet, med to siders god reklame på side 87-88 for den forrige regjeringens arbeid med digitalisering på plan og byggområdet. digitalisering av byggesaksbehandling med bruk av Altinn-modulen Fellestjenester Bygg, det er omtalt at 270 kommuner nå bruker eByggesak og beskrevet suksessen digitalt nabovarsel. Digital tinglysing og samtykkebaserte boliglånssøknader, muliggjort av samarbeidet i DSOP, der bankene kan hente data fra AltInn slik at vi som innbyggerne slipper å ha med oss lønnsslipper og skattemeldinger til banken, kunne også vært nevnt. 

Men det som helt mangler er beskrivelser av planer for den videre digitaliseringen på dette feltet, og ikke minst å muliggjøre en digital informasjonsutveksling mellom aktørene i bransjen og mellom offentlig og privat sektor. Hvordan vi skal få til mer datadrevne prosesser. Her er det store muligheter for både kostnadsbesparelser og kvalitetsforbedring, og det virker som ting går urovekkende tregt. For hvordan skal egentlig det digitale økosystemet se ut fremover innenfor bygg og bolig fremover? Det som skal sikrer et effektivt samspill mellom stat, kommune, utbyggere og byggeiere? Hva er ambisjonen, rekkefølgen, og hva mangler? Hvem  skal ta ansvaret og å få det på plass? Her er det sørgelig få svar.

Energi, klima og natur

Det er for det andre en veldig lite konkret omtale av fotavtrykket bygg og boligsektoren har når det gjelder energi, klima og beslag av arealer. Ja, det er noen korte underavsnitt om redusert energibruk, om klimautslipp, om naturhensyn og om effektive og gode rammer for fortetting og transformasjon. Men det er temmelig generelt beskrevet. Og ganske merkelig tatt i betraktning av hvor stor betydning denne sektoren har for energibruk og klimagassutslipp og med tanke på at EUs byggenergidirektiv er på trappene og vil få betydning for både nye og eksisterende bygg ikke lenge. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har dessuten arrangert to store høringsmøter i mars om mulige endringer i Tek 17 på energi og klimaområdet, men det er ikke veldig mye spor av dette i den nye boligmeldingen. Ganske rart, egentlig, fordi innretningen av regelverk på energi- og klimaområdet er noe av det som vil få størst betydning for bygg og boligområdet i årene som kommer.

Det tredje temaet jeg kort vil nevne er forenklinger for å spare tid og få å ned kostnadene i bygg og  boligkjeden. Det er riktignok nevnt noen steder at det finnes en ambisjon om å både forenkle og effektivisere, men hvordan det skal skje i praksis står det veldig lite om. Det er mye snakk om å fortsette å vurdere hva som kan gjøres og lite beskrivelser hva som vil bli gjort. Jeg tenker dette avsnittet på slutten av et kort underkapittel om forenklingstiltak (underkapittel 5.5.2) er ganske representativt for ambisjonsnivået:

"Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å redusere saksbehandlingstida i byggjesaker ved blant anna å stille klarare krav til kva dokumentasjon som må vere med i ein byggjesøknad og gi enda tydelegare reglar for når ein byggjesøknad har tilstrekkeleg dokumentasjon til at saksbehandlingsfristen til kommunane startar å løpe. Moglege konsekvensar vil bli drøfta i ei eventuell høyring. Den teknologiske utviklinga går raskt. Kunstig intelligens og digital teknologi kjem til å endre samfunnet vårt på måtar vi framleis ikkje forstår eller evnar å kontrollere. Regjeringa vil undersøkje korleis bruk av kunstig intelligens og ny teknologi kan bidra til å effektivisere plan- og byggjesaksbehandling."

Sosial innovasjon, sosial effekt og sosiale entreprenører

Næringsminister Jan Christian Vestre har varslet en stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter i løpet av 2024. I den forbindelse har han bedt om innspill om hva som trengs for at Norge skal være et bedre land å være oppstartsbedrift og gründer i.

Det har vært noen fysiske innspillsmøter regionalt og det er kommet inn en lang liste med skriftlige innspill fra en rekke aktører, både offentlige, private, organisasjoner, og noen enkeltpersoner. Og som en person som er både interessert i temaet og nysgjerrig på hva aktørene i de ulike delene av innovasjonsøkosystemet mener at ikke viker godt nok, måtte jeg lese igjennom innspillene. Det er mange gode innspill om både viktigheten av rammebetingelser, innovasjonsvirkemidler, kapitaltilgang og anskaffelser. Flere av de offentlige virkemiddelaktører er, ikke overraskende, opptatt mer statlige penger til akkurat deres virkemiddel, eller deres drift.

Jeg kommer tilbake til noen innovative blikk på innovasjonsøkosystemet  og noen gode påpekninger av at ting har gått feil vei, med tilhørende kommentarer om at vi i hvert fall ikke bør reversere ting som virker.

Men aller først må jeg skryte av et godt innspill som skiller seg ut i mengden som kommer fra Ferd sosiale entreprenører og som trekker frem en noen andre resultater entreprenørskap og offentlig-privat samarbeide kan bidra med, utover å få frem gode vekstselskaper. Entreprenørskap og sosial innovasjon kan også bidra til å løse ulike komplekse sosiale problemer. De bidrar med nye ideer, bedre brukermedvirkning og utfordrer ofte etablerte måter å løse problemer på som ikke virker så godt. Og kan på den måten også bidra til å styrke effektiviteten og bærekraften i velferdssystemene våre.

En fin ting med Ferds innspill er at de ikke bare begrunner godt hvorfor vi trenger mange flere av den typen innovasjonsaktører, men de leverer også noen konkrete innspill til hva som er gode virkemidler i dette samarbeidet mellom offentlige etater og sosiale entreprenører. Helt konkret trekker de frem behovet for å vekte sosial og samfunnsmessig effekt i offentlige anbud, og så sørge for å måle, belønne effekt og finne måter å skalere opp tiltak som virker. Ferd trekker også frem at det bør finnes egne innkjøpsordninger som gjør det lettere å velge og teste ut løsninger fra innovative startup-selskaper og peker på at nedleggingen av StartOff-virkemiddelet dessverre var å fjerne en type ordning som utgjorde en positiv forskjell.

Nå er heldigvis folkene i Ferd sosiale entreprenører skrudd sammen sånn at de ikke bare sitter og venter på at myndighetene skal gjøre ting. De setter i gang selv, og viser hva som er mulig å få til, og satser på at når resultatene kommer så vil flere  la seg inspirere og ønske å være med på å gjøre mer av det som virker. Jeg ser i hvert fall tre eksempler på denne holdningen i innspillsbrevet:

• Vi trenger kunnskap om hvordan Norge og Norden kan bli ledende på sosiale velferdsinnovasjoner, identifisere hvor der er huller og flaskehalser og hva som kan gjøres for å løse disse utfordringene. Nordic Innovation er oppdragsgiver for en god rapport, "Collaborate to innovate", der man har intervjuet en rekke personer i både offentlig sektor, i investormiljøene og blant sosiale entreprenører, og funnet mange interessante svar på hvor innsatsen må settes inn. Det minner meg om et arbeid jeg var med på i KMD da det ble laget en hefte om "Veier til samarbeid" om hvordan kommuner kan bli bedre til å samarbeide med sosiale entreprenører og bli bedre på sosiale innovasjoner, og hva entreprenørene må gjøre for å forstå offentlig sektors behov, regelverk og virkemåte. Men denne nye rapporten fra 2023 tar det et steg lenger og er dessuten nordisk.
• Ferd har sammen med gode samarbeidspartnere fått laget en juridisk veileder for offentlige oppdragsgivere i møte med sosiale entreprenører. Det offentlige har mange systemer og regler man å forholde seg til, og de er det viktig å kjenne til. Men noen ganger er det også slik at man lar være å tenke innovativt fordi man ikke tror eller vet om det finnes handlingsrom for å gjøre det man burde gjøre. For å skape den nødvendige tryggheten og ta ned risikoen er en slik veileder svært verdifull.
• Og sist, men ikke minst, etterlyser Ferd flere arenaer der offentlige virksomheter og gründere kan møtes, lære om hverandre og av hverandre og forstå bedre hvor og hvordan det er verdiøkende å samarbeide. Og ikke minst senke terskelen for å komme i gang med utforskningen av mulighetene. Ferd skriver i innspillet om hvorfor og hvordan de har opprettet Impact Startup, etter inspirasjon fra danskenes Den Sociale Kapitalfond, og etter hvert fått med flere private investorer og stiftelser som partnere. Impact Startup har både et akselleratorprogram der 10 selskaper tas inn et 5 måneders program for å utvikles til å bli investorklare, men også andre og mindre ressurskrevende nettverks- og tjenestetilbud. Jeg tenker dette er modeller som kan være til inspirasjon også for andre, og ikke minst for det offentlige virkemiddelapparatet selv.

Så til noen av de andre innspillene i denne innspillsbunken til den nye stortingsmeldingen. Selv om velferdsinnovasjon og sosialt entreprenørskap er en del av bildet, handler næringsministerens utfordring selvfølgelig om mye mer. Det handler i bunn og grunn om Norges fremtid som et attraktivt land å starte og utvikle de bedriftene som er så kompetente, innovative, produktive og lønnsomme at de kan finansiere de velferdstjenestene og den offentlige infrastrukturen vi ønsker å ha i fremtiden, og klare det også nå når det blir stadig flere eldre og når petroleumsvirksomheten trappes ned.  Da må vi legge bedre til rette for at flere vil bli gründere i alle type sektorer og næringer og at Norge er et godt land å starte og drive bedrift i, både for nye og for eksisterende bedrifter. 

Ikke overraskende er flere av innspillene fra privat sektor opptatt av at de generelle rammebetingelsene for å eie og drive bedrifter i Norge må være gode, og at dette har gått i feil retning i det siste både når det gjelder formuesskatt og ekstra arbeidsgiveravgift, som har gitt norske eiere og gründere dårligere rammebetingelser. Innspillene fra Abelia og Smart Innovation Norway er gode eksempler på slike poengterte innspill. Det er også kommet interessante betraktningene fra den erfarne gründeren, lederen, eieren og investoren Hilde Midthjell, som på en pedagogisk god måte beskriver utfordringen med skatt på norsk eierskap. Hun har også noen beskrivelser av hvordan det offentlige virkemiddelapparatet fungerer og ikke fungerer.

Hvordan får vi mer innovasjon og flere nye bedrifter ut av universitetene og de andre forskningsmiljøene våre? Er det mangler eller huller i virkemiddelapparatet og ting som krever noe annet enn bare mer penger til TTOene for å lykkes. Her synes jeg Vestlandets Innovasjonsselskap - VIS kommer med noen spennene analyser og forslag i sitt innspill. De er opptatt av at den forskningsresultatbaserte innovasjonen er forskjellig fra mye annen innovasjon, både når det gjelder prosjektenes egenart og når det gjelder den kulturelle konteksten det foregår i, og mener at "dødens dal" man må komme seg igjennom inntrer to ganger i livsløpet til disse selskapene. Og bruker dette til å foreslå et nytt type virkemiddel, et nasjonalt FOU-preinkubasjonsprogram som man kan lese mer om her, i det interessante innspillet fra VIS (klikk på pdf-lenken nederst).

Andre innspill er opptatt av manglede tilgang på riktig og tilstrekkelig kompetanse, som Akademikerne og Tekna, og som begge har brede og gode innspill med flere temaer. Noen av universitetene er opptatt av at studenter kan være en vel så viktig kilde til nye gründerbedrifter som forskere, og at virkemidlene for å støtte studentprosjekter er for knappe. Universitet i Agder begrunner dette godt i sitt innspill. 

Noen av disse innspillerne vil helt sikkert oppleve at de har sendt inn lange og gode forslag til ingen nytte når stortingsmeldingen kommer en gang senere i år. Spesielt de som vil gjøre noe med skattesystemet eller vil at mer penger skal gå til deres del av virkemiddelapparatet. Men jeg tenker at det uansett er viktig og bra at det blir delt innspill av denne typen, selv om det ikke blir til nasjonal politikk med en gang. Det hever kunnskapsnivået og det gir inspirasjon. Det er noen gode fortellinger om ting som virker, og som vi derfor bør gjøre mer av, og noen eksempler på ting som ikke viker så godt. Kunnskap om hvordan hvordan virkeligheten ser ut er et bra sted å starte . 

Kacey Musgraves covrer Three Little Birds

 Radioprogramleder Howard Stern har jevnlig besøk av kjente artister han prater med om livet, men som også spiller live i studio. Gjerne med en sang eller to. En egen ny sang, en coverlåt som betyr mye for dem, ofte begge deler. Nylig hadde Howard Stern besøk av den kjente countryartisten Kacey Musgraves som i tillegg til en egen sang fremførte Bob Marley "Three Little Birds", en interessant combo av reggae og country der: 

Human development index 2022

Åpningen på 2020-tallet har ikke vært helt bra. Pandemi, kraftig prisoppgang må mat, energi og materialer, ekstremvær og krig. Noen regionale kriser og uroligheter er det alltid, men nå er det unormalt mye som har gått galt samtidig, i hvert fall sammenlignet med de siste tiårene

Men hvordan påvirker dette folks livskvalitet? Sånn i det virkelig store bildet globalt? Påvirker det for eksempel resultatene i FNs store undersøkelse Human Develpment Report og rankingen Human Development Index (HDI) som måler verdens beste og verste land å bo i? The Economist har skrevet om dette i en artikkel om siste HDI som kom nettopp, I artikkelen "Which countries have the best, and worst, living standards?" skriver de:

"This all took a toll on global standards of living. One measure of this, the un’s Human Development Index (hdi), fell in 2020 for the first time since its launch in 1990. It fell again in 2021. The hdi is one of the most widely used measures of countries’ development, after gdp. It gauges progress in terms of societal outcomes, including life expectancy at birth, expected and average years of schooling and gross national income per person. The latest figures, released on March 13th, show that the global hdi is rising again, but progress has been slow and uneven."

Det går riktig vei igjen, men som figuren over ligger vi et godt stykke bak den tidligere trenden. Ting går rett vei, men det går saktere enn før. Og går man inn i artikkelen jeg lenket til finner man dessuten at det ikke bare er store forskjeller i utgangspunktet mellom land, noe vi visste fra før, men at de siste årenes kriser og katastrofer har rammet ganske ulikt. 

FNs egen presentasjon at Human Development Index (HDI), både de siste tallene og den historiske utviklingen finner man her. Og den omfattende Human Development Report 2023-24 finner man her. Den har gjerne en tematisk vinkling for hver utgave, og den ferske rapporten som kom nå i mars heter "Breaking the gridlock: Reimagining cooperation in a polarized world". Det synes jeg er en god tittel og et godt valg av tema i en tid der det både politisk og økonomisk trengs mindre polarisering og proteksjonisme og langt mer samarbeid på tvers av grenser. 

Mange vi sikket huske at Norge i veldig mange år toppet denne HDI-indeksen, gjelde omtalt i media som at "Norge er vedens beste land å bo i". Slik er det ikke lenger. De to siste årene som er målt, 2021 og 2021 har Sveits overtatt denne førsteplassen, foran Norge. Deretter følger Island, Hong Kong, Danmark, Sverige, Tyskland, Irland og Singapore. Australia og Nederland er på delt 10. plass, mens Finland, nylig kåret til verdens lykkeligste befolkning, er på 12. plass. Nederst på listen finner vi Tsjad, Niger, SAR, Sør-Sudan, og helt nederst Somalia. 

En stortingsmelding om økonomisk kriminalitet

Kan man bekjempe økonomisk kriminalitet med flere utredninger? Eller krever det noen konkrete og kraftfulle tiltak også, basert på kunnskap og utredninger vi allerede har? For meg står dette igjen som det sentrale spørsmålet etter å ha lest regjeringens nye Stortingsmelding om økonomisk kriminalitet.

Jeg kommer tilbake til eksempler på tiltak som egentlig ikke er tiltak, men utsettelser av å gjøre viktige ting som allerede er utredet, og der behovet til og med beskrevet godt i denne meldingen. For det er ikke analysene og beskrivelsen av alvorlighetsgraden, og tapene samfunnet lider, som mangler, det er på plass. Utfordringen er overgangen fra problembeskrivelse til handling.

For å gi et overblikk først. Stortingmelding nr 15 (2023-24) heter "Felles verdier - felles ansvar" og har undertittelen "Styrket innsats for forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet". Den kom fra regjeringen på fredag, og er på omkring 130 sider. Etter en innledning og et kort sammendrag er sidene 15 til omring 50 en overordnet og god gjennomgang av hva vi vet om økonomisk kriminalitet: Hvordan den kan defineres, hva slags ulike kategorier den kommer i og hvordan forhold som teknologiutvikling og krig og konflikt kan påvirke type og omfang. 

Det er i løpet av disse sidene også en analyse av omfanget av økonomisk kriminalitet og av politiets måloppnåelse når det gjelder å forebygge, etterforske og løse sakene. Veldig mange saker blir som kjent henlagt. Meldingen beskriver godt det problematiske i dette, men også hvordan det i tillegg er veldig store mørketall i form av økonomisk kriminalitet som aldri blir anmeldt fordi privatpersoner og virksomheter antar det er aldri vil bli prioritert eller fordi det er vanskelig å dokumentere hva som har skjedd og hvem som står bak. Noen typer økonomisk kriminalitet har ikke et direkte offer i form av en person eller en virksomhet, men utgjør store tap for samfunnet. Det gjelder for eksempel skatteunndragelser og misbruk av offentlige støtteordninger. 

Til slutt i denne første delen av meldingen er det en beskrivelse av politiets organisering på feltet, med Økokrim og de 12 politidistriktene i sentrale roller, og også en god gjennomgang av samarbeidet Politiet har mye samarbeid med andre tilsyn og etater for å avdekke økonomisk kriminalitet: Skatteetaten, Tolletaten, NAV,  Finanstilsynet, Arbeidstilsynet og andre, som samarbeider i mange ulike konstellasjoner for å både forebygge og avdekke kriminalitet. Og i denne delen begynner leseren også å ane at dette samarbeidet på tvers ikke er helt enkelt, blant annet fordi det mangler både systemer, lovhjemler og organisering for å få tilgang til data på tvers av virksomhetene. Veldig mye tid og ressurser brukes på ineffektive arbeidsprosesser og noen ganger på saker som aldri fører frem. 

God problembeskrivelse

I et kort, men interessant, kapittel 5 om "Veien videre, oppsummering av utfordringer og tiltak" blir dette spriket mellom problemet som skal løses og tiltakene som foreslås, satt på spissen. På side 43 er rammeteksten til venstre. Og så på side 44-45 er det en samlet liste over alle tiltakene som blir grundigere omtalt utover i resten av meldingen. 

Jeg synes listen "Hva er problemet?" gir er god oppsummering av noen systemiske problemer som ligger bak det denne Stortingsmeldingen vil gjøre noe med. Utfordringene er på litt ulike områder, blant annet spesialistkompetanse, tilstrekkelig kapasitet til mange komplekse saker samtidig, ulik prioritering, ulik praksis, interne og eksterne organisasjonsfloker, internasjonalt samarbeid og noen andre ting. Store og krevende spørsmål hver for seg, og enda mer krevende når man må jobbe med alt på en gang. 

Dessuten er det inne i alt dette en stor digital utfordring som må arbeides med for å bedre resultater, en utfordring som berører både det organisatoriske, juridiske og teknologiske. Eller som det sies i en veldig lang og innholdsrik setning i denne opplistingen av problemer:

"Det mangler en samlet tilnærming til etterretning og forebyggingstiltak, deling og sammenstilling av informasjon, herunder teknologi, åpenhet og registerkvalitet, mellom kontrolletater og kontrolletater og politi, samt mellom offentlige og private aktører".

Her kan det også være grunn til å minne om at Riksrevisjonen nylig har sett på dette med mangel på datadeling i staten for å løse viktige oppgaver på tvers av sektorer. De to casene Riksrevisjonen så på var samarbeid om å dele tilsynsdata (Tilda) og på samarbeid om deling av data for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Begge disse eksemplene er direkte relevant for temaene i Stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet, men disse ikke høyt nok prioriterte satsingene er av en eller annen grunn ikke nevnt.

Forskjell på tiltak og utredning

Etter en god problembeskrivelse, en relativt ærlig erkjennelse av at vi ikke har den ønskede måloppnåelsen og flere gode tilløp til å beskrive hva de er viktig å gjøre noe med, kommer kapitlene med svarene utover i resten av stortingsmeldingen som en skuffelse. Kapittel 8, 9 og 10 gir data og digital teknologi en helt sentral plass. Kapittel 8 handler om bedre samarbeid og informasjonsdeling for å forebygge kriminalitet, kapittel 9 er om nødvendigheten av offentlige registre av høy kvalitet for å få tak i informasjonen som trengs, og kapittel 10 er om bruk av ny teknologi, som kunstig intelligens, automatiserte løsninger og om "compliance by design", som dreier seg om at det å følge lover og regler er en designet og innebygget egenskap i gode digitale systemer. På samme måte som "security by design" og "privacy by design" også er viktige prinsipper å designe inn i nye systemer.

Så var det tiltakene da, "Regjeringen vil..."-punkene, som skal følge opp dette store behovet for å gjøre noe mer kraftfullt med samfunnsskadelig og alvorlig kriminalitet. Tiltakene står dessverre ikke i stil, men handler i stor grad om å bestille flere utredninger om ting som har vært utredet før. Noen eksempler. Tiltakspunktene om bedre offentlige registre er temmelig tåkete;

• Regjeringen vil ferdigstille igangsatt arbeid med å vurdere reguleringen av innsyn i og offentlighet om aksjeeieropplysninger
• Regjeringen vil gjøre det vanskeligere å skjule penger fra beskatning og hvitvaske utbytte fra kriminelle handlinger ved å utrede obligatorisk registrering av eierskap i fast eiendom. 
• Regjeringen vil vurdere hvordan resultatene fra kartleggingen av myndighetenes mulige bruk av opplysninger om direkte og indirekte eierskap til, og kontroll over, aksjer og fast eiendom skal følges opp.

Ferdigstille arbeidet med å vurdere? Gjøre det vanskeligere å skule penger ved å utrede? Og det siste punktet her er jo helt legendarisk uforpliktende og intetsigende.  Og det til og med etter at næringsministeren i januar hadde pressekonferanse om hvordan det på deler av dette feltet faktisk er igangsatt et arbeid for å følge opp. Men det har kanskje ikke noen fortalt Justisdepartementet?

Det er mange andre slik punkter i denne meldingen som gir inntrykk av å si noe, men uten å love noe. Og flere av dem er på områder der det er rikelig med utredninger fra før. Som disse områdene, der "Regjeringen vil:"

• utrede behovet for en ytterligere regulering av informasjonsdeling, sammenstilling og behandling av informasjon på tvers av forvaltningsområder og til konkrete formål, med sikte på å forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet.
• utrede hvordan finansiell etterretning i større grad kan deles med og utnyttes mer effektivt av andre etater, som for eksempel Tolletaten, Finanstilsynet og Skatteetaten.
• utrede mulighetene for mer effektiv datadeling og samhandling i det tverretatlige samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse, herunder vurdere regelverksendringer, tekniske løsninger, avtaler for deling av data og nye samarbeidsformer. A-krimsentrene vil være sentrale i dette. Utredningen skal ses i sammenheng med utredningen av behovet for informasjonsdeling i kapittel 8.
• be relevante etater om å kartlegge potensial for misbruk i ordninger som antas utnyttet til økonomisk kriminalitet.

Her kan man jo lure på om Justisdepartementet leser rapportene som kommer fra Riksrevisjonen. Det kom som nevnt en rapport fra Riksrevisjonen for ikke lenge siden som viser hvordan et godt tenkt samarbeid om å bruke data på tvers av tilsynsvirksomheter og for å bekjempe arbeidslivskriminalitet faktisk er vedtatt, men har blitt så nedprioritert av de som skal dele at det ikke er i nærheten av å nå målene som var satt for dette arbeidet.  (Jeg blogget om rapporten her) Noe som også går ut over kriminalitetesbekjempelsen, naturligvis. 

Da er det ikke flere utredninger vi trenger. Utredninger kan være viktige der det ikke er gjort et tilstrekkelig arbeid med å beskrive problemet som skal løses og hvilke mulige løsninger som finnes. Der det allerede finnes et godt kunnskapsgrunnlag er behovet konkret handling, inkludert en klarere prioritering av ting som allerede er vedtatt, men ikke gjennomført.

Kunstig intelligens og annen ny teknologi

En siste kommentar som også handler om at bedre verktøy må skapes og ikke bare utredes: Det er et fint kapittel i denne meldingen om fremtidige teknologier, blant annet hvordan kunstig intelligens og automatiserte prosesser kan øke både effektivitet og treffsikkerhet i politiet og i samarbeidende etater. Men her er det grunn til å minne om at ingen av disse teknologiene virker uten gode data. Tilgangen til gode data er drivstoffet som gjør det mulig å bruke kunstig intelligens. Det hjelper ikke å ha tilgang til allverdens nye flotte teknologiske verktøy hvis man ikke holder orden i eget hus og tilrettelegger for bruk av data, slik at dataene både finnes og det både teknisk og juridisk er lagt til rette for at de som trenger dem får tak i dem. Her er det en stor jobb å gjøre, og den handler nok ikke mest om nye utredninger.

The Jesus and Mary Chain: Chemical Animal

Neste år er det 40 år siden skotske The Jesus and Mary Chain ga ut sitt første støyete, skranglete album. Konsertene den første tiden pleide ganske raskt å ende i slosskamper og det var mye konsum av kjemikalier kroppen ikke har særlig godt av. Jeg tror få ville gjette at de kunne holde i 10 år, og i hvert fall ikke i 40 år. Men nå er de ute med et nytt album, "Glasgow Eyes", en usannsynlig, men ganske gjenkjennelig sak. Nettstedet AllMusic.com skriver:

"By all rights, the Jesus and Mary Chain probably shouldn't be making albums in 2024 considering it marked their 40th very turbulent year making music. After all the drugs, the fights, albums that never reached the staggering heights of their best work, changing trends, and hits-filled concerts, even the band's biggest backer had to be doubtful that they would ever make a record that had the power, vitriol, and energy of their best work. Amazingly, painfully, Glasgow Eyes is both a stunning reclamation of the soul of JAMC and a painful trip to the bottom of the barrel, possibly the deepest trip there the band have ever taken."

På YouTube kom denne nye sangen fra albumet nettopp ut,  "Chemical Animal":