mandag 25. september 2017

Merkels valgseier nr. 4

Angela Merkel har vunnet sitt fjerde valg på rad, en utrolig imponerende prestasjon. Midt oppe i alle kommentarene om de to store partienes tilbakegang fra forrige valg og ytre høyres store fremgang, kan det også være greit å minne om hvor uvanlig det er i dagens Europa at noen vinner flere valg på rad. Og hvor viktig denne kontinuiteten kan være når mye annet er usikkert.

Når det gjelder selve resultatet er det selvfølgelig mye oppmerksomhet om frem- og tilbakeganger siden sist. At CDU/CSU gjør sitt dårligste valg siden 1949, at sosialdemokratene gjør sitt dårligste valg noen gang og knapt klarer 20 prosent og at AfD ikke bare klarte sperregrensen på 5 prosent, men også blir Tysklands tredje største parti. Jeg synes også det er verdt å merke seg at det liberale FDP gjør tidens comeback etter å ha falt under sperregrensen for fire år siden, mens verken venstresidens Die Linke eller det tyske miljøpartiet klarer å utnytte de to store partienes tilbakegang denne gangen. I den grad det er noe opprør i dette valget kommer det fra det liberale sentrum-høyre og fra det populistiske ytre høyre.

Det gir selvfølgelig mye mening å sammenligne et valgresultat med valget fire år tidligere, men fordi Angela Merkel har vunnet fire ganger er det også et poeng å sammenligne dette valget, og de samarbeidsmulighetene valgresultatet har gitt, med de andre valgene hun har vunnet.

Det første valget Angela Merkel vant var valget i 2005, som var et nesten dødt løp mellom CDU og Gerhard Schröders SPD, som da satt i regjering sammen med Die Grünen etter å ha vunnet to valg på rad. Begge partier feiret en valgseier da valglokalene stengte og resultatene kom, selv om begge partier gikk markant tilbake. CDU fikk 35,2 prosent, mens SPD fikk 34,2 prosent. Ingen naturlig koalisjon fikk flertall og det endte med at CDU og SPD måtte forhandle om en storkoallisjon. Tyskland insisterer på å ha flertallsregjeringer, og når ingen blokk vinner må de to største partiene sitte i regjering sammen. Fordi CDU ble litt større enn SPD ble Merkel forbundskansler, SPD fikk halve regjeringen og Gerhard Schröder forlot tysk politikk.

Andre gang Merkel vant var i 2009 (jeg blogget om det her), et valg som kom etter at de to store partiene hadde regjert sammen i fire år og derfor har en del felles med valget i 2017. Resultatet ble en liten nedgang for CDU, til 33,8 prosent, det dårligste resultatet siden 1949. Men det ble overskygget av at SPD fikk et ordentlig katastrofevalg med 23 prosent, en tilbakegang på over 11 prosentpoeng og det klart dårligste valgresultatet deres noen gang. Både FDP, Die Linke og Die Grünen gikk frem. Og fordi SDP kollapset forlot de regjeringssamarbeidet. Inn som samarbeidspartner for CDU/CSU kom et FDP som fikk rekordhøye 14,6 prosent ved valget og var veldig klare for å styre landet.

Tredje gang Merkel vant var i 2013 (jeg blogget om det her), og denne gangen gikk de faktisk kraftig frem ved valget, med 7,8 prosentpoeng, til 41,5 prosent. Også SDP gikk litt frem, til 25,7. Egenlig et veldig dårlig valg i historisk sammenheng for SPD, men likevel bedre enn sist. Det paradoksale var at selv om CDU gjorde et av sine aller beste valg, og nesten fikk mandatflertall alene, gjorde FDP et av sine aller dårligste og falt med 9,8 prosentpoeng, til under sperregrensen. Og SDPs lille fremgang ble mer enn oppveiet av Die Linke og miljøpartiets tilbakegang (nesten seks prosentpoeng til sammen), slik at ingen blokk kunne eller ville regjere. Og da måtte det nok en gang bli storkoalisjon CDU/SPD, som i 2005, men denne gangen med Merkels parti som det åpenbart dominerende.

Når Merkel nå vinner for fjerde gang mener jeg at det kan være nyttig å sammenligne med situasjonen i 2009, forrige gang det var valg etter at CDU og SPD var i storkoalisjon, og gikk tilbake ved valget. For CDU/CSU er resultatet nå omtrent det samme som i 2009, 33,8 prosent da og 33,0 prosent nå. For SDP ble det 23 prosent da og 20,5 prosent nå. FDP, Die Linke og miljøpartiet gjør det litt svakere enn i 2009, spesielt FDP som fikk 14,6 prosent da og 10,7 prosent nå, noe som gjør at det ikke holder til et flertall sammen med CDU slik det var i 2009. Den store forskjellen fra 2009 er at AfD finnes og ser ut til å forsyne seg med velgere fra stort satt alle andre partier. Kanskje kan de utnytte opposisjonstilværelsen og vokse ytterligere. Men erfaringene viser vel at små partier det er knyttet veldig store forventninger til ikke pleier å lykkes to valg på rad.

søndag 24. september 2017

Sanger om skattenivå (3): The Who

Sangtekster som protester mot høye skatter har en lang historie. Det går i hvert fall tilbake til det tredje verset i selveste Internasjonalen, som fortsatt synges hvert år over hele verden av venstresiden på 1. mai, men uten det det tredje verset, som jo er en protest mot høye skatter (jeg har blogget om det her tidligere).

Men den moderne pop- og rockemusikken har også sine innslag av sanger med synspunkter på skattenivået, ikke minst på 60-tallet da den britiske arbeiderparti-regjeringen dro til med en kraftig økning i marginalskatten på lønnsinntekt. I sangen "Success Story" kommenterte The Who dette:



Jeg har dessverre ikke funnet noe liveopptak eller musikkvideo til "Success Story" på YouTube. Men den kom i hvert fall ut på albumet "The Who by Numbers" i 1975, deres syvende studioalbum ti år etter "My Generation". I sangen har de dette å si om skattenivået:

"Away for the weekend
I've gotta play some one-night stands
Six for the tax man, and one for the band
Back in the studio to make our latest number one
Take two-hundred-and-seventy-six
You know, this used to be fun".

lørdag 23. september 2017

Sanger om skattenivå (2): The Beatles

Historiens kanskje mest kjente protestsang mot et høyt skattenivå er The Beatles "Taxman", åpningslåten på albumet "Revolver" i 1966 og er en av de relativt få Bealtles-sangene som ble både skrevet og sunget av George Harrison. George Harrison fortsatte å spille "Taxman" på sine konserter også etter at The Bealtles ble oppløst. Her fra en konsert i Tokyo sammen med Eric Clapton:



The Beatles gikk veldig konkret til verks i teksten. De protesterte ikke bare generelt mot høye skatter, men George Harrison var forbannet fordi han plutselig fant ut at han måtte betale en marginalskatt på hele 95 prosent, innført at Harold Wilsons Labour-regjering. Derfor er teksten slik:

"Let me tell you how it will be / There's one for you, nineteen for me
Cos I'm the taxman, yeah, I'm the taxman
Should five per cent appear too small / Be thankful I don't take it all
Cos I'm the taxman, yeah I'm the taxman

If you drive a car, I'll tax the street / If you try to sit, I'll tax your seat
If you get too cold I'll tax the heat / If you take a walk, I'll tax your feet"

fredag 22. september 2017

Sanger om skattenivå (1): Johnny Cash

Det finnes mange temaer det er mer vanlig å lage sanger om enn skattepolitikk. Og temaer det er mer vanlig å klage sin nød over i poplåter enn at man betaler for mye i skatt, som krig, urettferdighet og utroskap. Men det finnes faktisk også artister som har tatt opp skattenivået i sine sangtekster. Som Johnny Cash i "After Taxes"



Som mye annet Johnny Cash spilte inn på plate gjennom sin lange karrière er dette en coverlåt. Den er skrevet av Billy Edd Wheeler og Jerry Leiber, og ble for første gang gitt ut på singel av førstnevnte i 1963. Johnny Cash spilte den inn til albumet "I Would Like to See You Again" i 1978. Sangen "After Taxes" handler rett og slett om den store forskjellen mellom lønnen din arbeidsgiver betaler deg og det beløpet du får ubetalt etter at skattemyndighetene har tatt sitt:

"Cause from those total wages earned / Down to that net amount that's due /
I feel the painful sense of loss between the two
There goes that bracelet for her arm / There goes that new fence for my farm
There goes that brand new Pontiac / There goes the shirt right off my back

You can dream about a honeymoon for two / You can dream but that's about all you can do /
'Cause by the time old Uncle Sam gets through with you
You can buy her a pair of hose / A little powder for her nose
And take her down to Sloppy Joe's for beer / And stew them are the facts after tax"

torsdag 21. september 2017

Bedre bredbåndsdekning i hele landet

Dagens digitale gladnyhet kom i form av en pressemelding fra Samferdselsdepartementet om en helt ny rapport om bredbåndsdekningen i Norge. Pressemeldingen har tittelen "Fire av fem husstander har tilgang til høyhastighetsbredbånd" og der kan vi lese at:

"Rapporten Bredbåndsdekning 2017 viser at 80 prosent av husstandene nå har tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s eller mer. Dette innebærer en økning på to prosentpoeng siden 2016. Spredtbygde strøk har hatt en relativt sett større økning i dekningen for høyhastighetsnett enn tettbygde strøk. Økningen har vært spesielt sterk i fylkene Finnmark og Sogn og Fjordane, men økningen har også vært relativt god i fylker som Oppland, Hordaland, Nord-Trøndelag og Hedmark."

Ting går med andre ord i riktig retning. Regjeringen har satt som mål at 90 prosent av husstandene skal ha tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s innen 2020. I pressemeldingen slår samferdselsministeren fast at vi er i rute når det gjelder å nå det målet, men for å komme videre er det avgjørende med et tett og godt samarbeid mellom myndighetene og de bedriftene som bygger ut ny infrastruktur, blant annet for å få ned kostnadene så mye som mulig. Gravekostnadene utgjør gjerne 70-80 prosent av kostnadene ved fremføring av bredbånd. Derfor jobbes det med det såkalte graveregelverket som er sentralt når det gjelder å få ned næringens kostnader.

I tillegg bidrar staten i 2017 med 138,7 millioner kroner til bredbånd i områder hvor det ikke er kommersielt grunnlag for utbygging. Dette tilskuddet vil bidra til at over 13 000 husstander får et nytt eller forbedret bredbåndstilbud. Rapporten sier også noe om konkurransesituasjonen i ulike deler av landet, en viktig forutsetning for å få lavere priser og bedre tilbud. I pressemeldingen står det:

"En økende andel av husstandene kan velge mellom flere leverandører når de skal abonnere på bredbånd. Ved utgangen av første halvår 2017 kunne 47 prosent av husstandene velge mellom to eller flere tilbydere for bredbånd med 30 Mbit/s eller mer. Det er tre prosentpoeng mer enn på samme tidspunkt i 2016."

Det går som sagt rett vei. Men fordi jeg vet at de som er veldig opptatt av dette temaet ikke vil nøye seg med en pressemelding fra departementet, men gjerne vil kaste seg over hele rapporten, lenker jeg til den her. Den heter rett og slett "Bredbåndsdekning 2017" og er laget for Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (NKOM) av Amund Kvalbein og Harald Wium Lie i analyseselskapet Analysis Mason.

tirsdag 19. september 2017

Økte innovasjonsinvesteringer i næringlivet

Statistisk Sentralbyrå (SSB) publiserte nylig en ny statistikk om næringlivets investeringer i innovasjon. Det er en ganske omfattende undersøkelse av hele næringslivet, der det er 6500 virksomheter som har svart på spørsmål. SSB skriver dette dette om hovedfunnene i denne undersøkelsen sammenlignet med en tilsvarende undersøkelse for to år siden:

"Foretakene omfattet av den norske innovasjonsundersøkelsen rapporterer å ha investert 64,8 milliarder kroner i utvikling og introduksjon av nye eller vesentlig forbedrede produkter og prosesser i 2016. Dette er om lag 5 milliarder høyere enn i 2014. Eget forsknings- og utviklingsarbeid utgjør den største kostnaden med 29,5 milliarder kroner, fulgt av kjøp av maskiner, utstyr og programvare med 18,7 milliarder. Foretakene investerte 8 milliarder i kjøp av FoU-tjenester fra andre og 2,5 milliarder i kjøp av annen ekstern kunnskap."

Tallene tyder med andre ord på at utviklingen går rett vei når det gjelder innovasjon i næringlivet. Nå er det naturligvis noen utfordringer med å lage nøyaktig statistikk på dette området, blant annet fordi innovasjonsbegrepet kan være vanskelig å definere presist, og kan oppfattes litt ulikt i ulike bransjer, men denne undersøkelsen gir likevel mye interessant informasjon og hva bedriftene selv oppgir at de gjør og hvordan dette har utviklet seg de siste to årene.

Innovasjonsinvesteringer i næringlivet er svært skjevfordelte mellom bedriftene. Mange rapporterer at de driver med innovasjon, men de aller fleste bedrifter rapporterer forholdsvis små beløp, mens noen har svært store kostnader til sin innovasjon. I industrien er det særlig de høyteknologiske næringene og bedrifter som er i konkurranse med utlandet som har høy innovasjonsaktivitet. Innenfor tjenestenæringene er det ikt-næringene og andre kunnskapsintensive næringer som har store innovasjonsinvesteringer. SSB skriver dette om hvilke kunnskapsintensive næringer dette særlig dreier seg om:

"I tillegg til næringen forskning- og utviklingsaktivitet inkluderer dette næringer som produksjon av datamaskiner, elektroniske og optiske produkter, annen faglig, vitenskapelig og teknisk virksomhet, tjenester tilknyttet informasjonsteknologi og produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater. Også forlagsvirksomhet er en innovasjonsintensiv næring, siden foretak innenfor utgiving av programvare er klassifisert her. I alle disse næringene ble mellom 6 og 10 prosent av omsetningen investert i innovasjonsaktiviteter i 2016."

I den andre enden av skalaen, med betydelig lavere innovasjonsaktivitet målt som andel av omsetningen finner vi næringer som agentur- og engroshandel, bergverksdrift, finansnæring og bygge- og anleggsvirksomhet. Dette er næringer med stor omsetning og de utgjør til sammen 55 prosent av den samlede omsetningen til alle foretakene som er omfattet av undersøkelsen. Men disse næringene bruker mindre enn 1 prosent av omsetningen sin på innovasjon, i følge denne undersøkelsen.

Er dette siste et problem for Norge? Jeg tenker at svaret er både nei og ja. Nei i den forstand at dette er næringer med stor omsetning, så selv om andelen av omsetningen virker lav så utgjør disse næringenes investeringer i innovasjon hele 21 prosent av de totale innovasjonsinvesteringene i næringslivet. Jeg opplever også at både varehandel og finansnæring i Norge er svært innovative næringer, så det kan være at tallene undervurderer disse næringenes innovasjonsaktiviteter noe. Men, ja det er et problem i den forstand  at satsingen på innovasjon er ujevnt fordelt og at for mange bedrifter har satset mindre på å utvikle nye produkter, tjenester og arbeidsprosesser enn de blir nødt til å gjøre fremover.

mandag 18. september 2017

Burton Albion F.C.

De som følger godt med på engelsk fotball generelt og på Manchester Uniteds kamper spesielt, vil ha lagt merke til at det på onsdag kveld er satt om en kamp i den engelske ligacupen mellom Man United og Burton Albion F.C.

Noe av det sjarmerende med cup er jo at noen av de mindre gode får møte de aller beste i de tidlige rundene, og til og med kan vinne, Men her er det snakk om ligacupen, en cup for lagene som spiller i ligaen, det vil si de fire øverste divisjonene. Og da kommer naturligvis spørsmålet: Finnes det virkelig et lag i den engelske ligaen som heter Burton Albion? Og: Har dette laget noe med byen Burton upon Trent i West Midlands å gjøre, byen som er kjent for alle sine ølbryggerier?

Og svaret er ja på begge spørsmålene. Svar på slike viktige fotballspørsmål finner man selvsagt i Wikipedia på nettet, men også i gode gammeldagens fotballbøker som "Engelske fotballklubber gjennom 125 år", et stort oppslagsverk jeg fikk i julegave fra min mor for et par år siden, og som tar for seg historien til de 92 klubbene som spiller i de fire øverste divisjonene i engelsk fotball, samt de omkring 40 klubbene som på et tidligere tidspunkt var med i ligaen, men som ble så dårlige at de har mistet plassen.

Der kan man lese at Burton Albion ble stiftet i 1950, men de ble ikke tatt opp i ligasystemet før så sent som i 2009. Manager er den relativt kjente Nigel Clough, mest kjent som spiller på Nottingham Forest på 80-tallet og sønnen til Nottingham Forests legendariske manager Brian Clough. Burton spiller på Pirelli Stadium, som har fått navnet til den kjente produsenten av bildekk. Noen stor stadion er det ikke, med en makskapasitet på under 7000 tilskuere.

Burtons kallenavn er "The Brewers", noe som mer enn antyder at byen har noe med ølbrygging å gjøre. I Burton ble det etablert en rekke innovative ølbryggerier fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet, og i toppårene stod de for en fjerdedel av Storbritannias ølproduksjon. Innovasjonen gjorde også at det ble eksportert nye øltyper til andre land, blant annet Indian Pale Ale (IPA) til India, som jeg blogget om her for en stund siden.

På Old Trafford, der kampen går på onsdag, er publikumskapasiteten 75 600 tilskuere. Det er neppe helt fullt og det er neppe slik at United stiller med sitt aller beste mannskap, men likevel vil de nok slå Burton ganske greit. Når det skjer kan man jo samtidig sende en vennlig tanke til "The Brewers" fra byen som fant opp IPA-ølet.

søndag 17. september 2017

Blue Monday (på instrumenter fra 1930)

Sangen "Blue Monday" med Manchester-bandet New Order ble gitt ut som 12-tommers singel i mars 1983. Det er den mest solgte 12-tommer singelen i historien og har også blitt stående i historien som en forløper for house-musikk og annen elektronisk dansemusikk som tok av på slutten av 80-tallet.

Men hvordan ville Blue Monday høres ut uten elektroniske hjelpemidler og heller ikke elektriske instrumenter? Hva hvis man måtte spille den inn med instrumenter fra 1930-tallet? Det har de anonyme bandmedlemmene i Orkestra Obsolete prøvd seg på, for BBC. Her kan man lese om instrumentene på BBCs nettsider. Og her er det musikalske resultatet:

lørdag 16. september 2017

Bortgjemte musikalske perler (70)

Valgkamp over, frihelg for første gang på mange uker og på tide å blogge om noe annet enn politikk. Og da er det jo på tide å hente frem en ny bortgjemt musikalsk perle,, i dette tilfellet en coverversjon av en coverversjon fremført live av en artist som har med en gjesteartist som tar over hovedrollen.

Utgangspunktet er svenske Nationalteaterns "Men bara om min älskade väntar" fra 1978 som er en cover av Bob Dylans "Tomorrow is a long time". Her blir den fremført live på en konsert med Håkan Hellström i 2016. Men det som virkelig gjør dette så bra er at Joachim Thåström er gjestevokalist og rett og slett tar over. Helt vanvittig bra:

torsdag 14. september 2017

Kampen om valgresultatet

Ingen som så ansiktsuttrykkene på Høyres og Arbeiderpartiets valgvaker mandag kveld var i det minste tvil om hvem som vant og hvem som tapte stortingsvalget. Både gleden og skuffelsen kom helt spontant.

Likevel skrives det kronikker i aviser og det fremmes teorier i sosiale medier om at partiene som vant egentlig ikke vant likevel. På grunn av taktisk stemmegivning, på grunn av sperregrensen, fordi noen egentlig gikk tilbake og ikke frem, hevdes det til og med at resultatet var en seier for venstresiden Mye av dette skyldes nok skuffelse og om at det tar tid å fordøye et nederlag. Noe skyldes at noen er dårlige tapere. Det behøver man ikke bry seg om. Det går over.

Men det er samtidig viktig å passe på så ikke unøyaktigheter, myter og direkte usannheter om valgresultatet får fotfeste. Begynner man å tro på fortellinger om valget som ikke stemmer kan man komme i skade for å gjøre noen alvorlige strategiske feilvurderinger fremover, både i posisjonen og i opposisjonen. Derfor er det greit å rydde litt i hva som skjedde og ikke skjedd ved valget. Jeg gjør det i form av å kommentere fem påstander jeg har sett ulike steder og i litt ulike versjoner:

Påstand 1: "De borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk tilbake".

Nei, det stemmer ikke. Dette er som å være i cupfinalen to år på rad mot samme motstander, der du etter å hva vunnet 3-0 i finalen første gangen bare vinner 2-0 i finalen året etter. Ja det er et litt dårligere resultat, men du har ikke tapt. Du har vunnet finalen og er like mye cupmester som før. Slik er det i politikken også. Høyre overtok regjeringsmakten i 2013 etter å ha økt fra 30 stortingsmandater i 2009 til 48 stortingsmandater i 2013. Høyre har nesten 300 000 flere velgere nå enn i 2009. Arbeiderpartiet har omkring 150 000 færre velgere nå enn i 2009. Og så må vi huske på at det borgerlige mandatflertallet på 88-80 ved dette valget er høyere enn det rødgrønne flertallet i både 2005 og 2009.

Påstand 2: "De rødgrønne fikk egentlig flest stemmer ved valget"

Nei, det stemmer heller ikke. Nå var det riktignok slik i både 2005 og 2009 at de borgerlige partiene som kom inn på Stortinget hadde flere stemmer bak seg enn de rødgrønne. I 2009 var det hele 49 000 flere borgerlige stemmer, men fordi Venstre akkurat falt under sperregrensen ble det knapt rødgrønt mandatflertall og i 2005 var det 21 000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn rødgrønne. Denne gangen skriver noen at det er 10 000 flere rødgrønne enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Problemet er at for å komme frem til dette må man regne med MDGs stemmer, et parti som selv sier de er helt blokkuavhengige, i de rødgrønne tallene. De har over 94 000 stemmer og trekker man fra disse stemmene er det en relativt klar borgerlig stemmeovervekt.

Påstand 3: "Det har vært en venstredreining blant velgerne"

Nei, det har først og fremst vært en dreining internt på rødgrønn side fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Det er ikke noen venstredreining. Som nevnt over var det en kraftig styrking av borgerlig side ved valget i 2013, først og fremst ved at Høyre gikk kraftig frem og Venstre kom klart over sperregrensen. Dette har holdt seg i 2017, selv om alle fire partiene går litt tilbake. Fordi velgerne er fornøyd med resultatene og ser ut til å ønske enda mer borgerlig politikk. Internt på rødgrønn side er det derimot store endringer. De viktigste er at AP faller ytterligere 3,5 prosentpoeng etter å ha falt 4,5 prosentpoeng i 2013. Senterpartiet øker med 4,8 prosentpoeng. Man kan sikkert velge ulike merkelapper for å karakterisere dette, men venstredreining er det ikke.

Nå har SV styrket seg med to prosentpoeng og gjør et brukbart valg, men langt fra toppnoteringene. Og det som gjerne pleier å skje når SV gjør gode valg er at det blir borgerlig flertall, slik det også ble i 1989 og 2001, valg der SV fikk over 10 prosent av stemmene. Hvorfor skjer det paradoksale at et sterkere SV er et symptom på det motsatte av venstredreining? Jo, fordi det gjerne kommer når AP gjør dårlige valg og lekker i flere retninger samtidig. Da blir nettoeffekten en svekket og ikke en styrket venstreside.

Påstand 4: "Taktisk stemmegivning på Venstre i vestkantkretser avgjorde valget"

Ved alle valg er det et element av taktikk. Velgere flest er neppe enig med noe parti i alle saker, men vil være mer opptatt av noen saker enn av andre. Mange har sterke oppfatninger om hvem som bør styre landet og hvem som egner seg best til å være statsminister. Når man da opplever at sperregrensen kan bli avgjørende og at det kanskje bare mangler noen få stemmer på om et parti får to mandater eller åtte mandater, er det ikke helt unaturlig at det blir en del av vurderingene. Selv har jeg fått mange spørsmål og advart flere mot å stemme taktisk, fordi det er en risikosport, men når dette er velgere som er enige med Venstre i mye av politikken er det jo ikke unaturlig at noen stemmer på Venstre.

I min egen valgkrets på Fornebu og Snarøya fikk Høyre 51,8 prosent av stemmene, en tilbakegang på 12,4 prosentpoeng fra fylkestingsvalget for to år siden. Venstre fikk 14,2 prosentpoeng, en fremgang på 7,2 prosentpoeng. Det førte til at Venstre ble nest største parti i kretsen. Jeg tror det er flere grunner til at Venstre har økt oppslutningen, blant annet at de har vært klare i sin støtte til Erna Solberg som statsminister. Dette var stemmer som både bidro til at Venstre fikk inn et mandat i Akershus, men også til at Venstre kom over sperregrensen. At partiene på venstresiden driver kannibalisering på hverandre, noe som førte til at bare et av partiene SV, MDG og Rødt kom over sperregrensen, er et problem ingen andre kan løse for dem. Dette er jo også noe de åpenbart var klar over på forhånd, men jeg antar at disse partiene var mer opptatt av at eget parti skulle få flere stemmer enn av å sikre et regjeringsskifte. Det er jo helt legitimt.

Påstand 5: "Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid"

Nei, det ser ikke ut til å stemme. Dette har Kristin Clemet skrevet et blogginnlegg om med en analyse som er lengre og bedre enn jeg klarer å gi her, men hun har sett på tallene og slår fast at KrF har avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det betyr at det ved dette valget var 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre for seg selv, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre for seg. Dette er sikkert krevende vurderinger for KrFs partiledelse, men mitt inntrykk er vel også at flertallet av KrFs velgere, spesielt der partiet har flest velgere, foretrekker en regjeringen ledet av Erna Solberg. Sitt beste valgresultat har de gjort i Agder der de er tydelige på at de foretrekker en borgerlig regjering.

Jeg tenker at konklusjonen på alt dette er at vi ikke må lete etter kompliserte forklaringer når de enkle forklaringene er bedre. Valg handler først og fremst om politikk.  Når en sittende regjering vinner et valg er det ikke så veldig vanskelig å finne forklaringen. Det er fordi flertallet vil ha mer av den politikken regjeringen gjennomfører.

tirsdag 12. september 2017

Valgjubel

Min utsikt til Ernas tale 
Det er finnes ingen middels bra valgnatt når partiet ditt kjemper om regjeringsmakt. Det er bare to muligheter. Enormt mye står på spill og det er fire år til neste gang du kan gjøre noe med resultatet. Enten er valgvaken en brutal nedtur, og folk går tidlig hjem, helt utslitte, og vet at det blir fire lange år i opposisjon. Eller så vinner partiet ditt valget og de som har brukt all sin fritid på å jobbe for valgseier får være med på en feiring som får plass i historiebøkene.

Jeg får rett som det er kjeft hjemme fordi jeg er for optimistisk på forhånd. Det gjelder både valg og fotballkamper, men denne gangen var jeg i alvorlig tvil og våget ikke spå et resultat. Godfølelsen var jo der etter å ha banket dører og pratet med masse folk på stand de siste ukene, hørt masse positive tilbakemeldinger og sett noen veldig oppmuntrende statsministermålinger, men partimeningsmålingene reflekterte ikke stemningen jeg har opplevd ute. De viste dødt løp. Og meningsmålinger er tross alt mer systematiske og objektive enn noen samtaler i en valgkamp.

Lapp i lommen på valgnatten
Jeg laget meg en liten lapp som jeg hadde med meg i lommen til Høyres store valgvake i Oslo sentrum med tallene jeg mente var nødvendige for å vinne et knapt flertall, men samtidig realistiske hvis vi tok utgangspunkt i de siste meningsmålingene - og trakk fra InFacts målinger for VG som jeg ikke har stolt helt på. Som en ser på lappen min er MDG under sperregrensen, mens jeg hadde tallet 4 på både Venstre og KrF og regnet med at i hvert fall et av de partiene måtte komme over sperregrensen for å gi valgseier. Tallrekken min var AP 27, H 25, FrP 15, SP 9, SV 5, V 4, KrF 4, MDG 3 og Rødt 2.

Og nå på tirsdag morgen når 95 prosent av stemmene er talt opp er resultatet veldig nær dette, med MDG under og V og KrF over sperregrensen: AP 27,4, H 25,1, FrP 15,3, SP 10,3, SV, 6,0, V 4,3, KrF 4,2, MDG 3,2 og Rødt 2,4. Jeg bommet med et prosentpoeng på SP, men når både Venstre og KrF klarte sperregrensen med grei margin, ble det mer enn nok stemmer til å sikre borgerlig flertall.  Og det som ellers ville blitt en fryktelig valgnatt ble en feiring for historiebøkene.

Hvordan en regjeringsplattform blir seende ut, hva slags avtaler som eventuelt blir gjort i ukene som kommer og hvilke partier og personer som skal ta ansvar for ulike roller vet vi ingenting om nå.. Noen forandringer blir det sikkert, og det blir noen spennende dager fremover. Men det vi vet er at det er et ikke-sosialistisk flertall i Stortinget og at det betyr at en Høyre-ledet regjering kan fortsette. Arbeiderpartiet har gått tilbake i opposisjon, noe jeg bare tror har skjedd i 1973. Men viktigere enn det er det at Høyre har vunnet et valg fra posisjon, for første gang siden Kåre Willoch gjorde det i 1985.

Det er bare å gratulerer alle som var med på den fantastiske innsatsen som sikret dette historiske resultatet.

mandag 11. september 2017

Bloggen gjør jobben

Mest leste innlegg på Chaffeys blogg
Jeg har hatt min egen blogg siden høsten 2008, og skrevet over 2200 innlegg i løpet av disse ni årene. Da jeg ble statssekretær i Solberg-regjeringen lurte jeg på om jeg ville klare å holde den oppdatert, men jeg bestemte meg heldigvis for å forsøke. Det er jeg glad for nå, for det har aldri vært i nærheten så mange lesere som de siste fire ukene.

Noe av det fine med sosiale medier er at man vet hvor mange lesere man har. Både hvor mange som leser bloggen til sammen, men også hvor mange som leser hvert enkelt innlegg og hvor mange som liker og deler det på Facebook. Mens det normalt er mellom 15 og 20 000 sidevisninger i løpet av en måned, noe jeg synes er ganske bra, har det den siste måneden vært 130 000 sidevisninger, mer enn seks ganger det normale. Forklaringen er naturligvis at det er valgkamp og at innlegg som treffer godt på temaer mange er opptatt av i valgkampen blir likt og delt av veldig mange.

Hva er det som blir mest lest? Grafen over viser en oversikt over de ti mest leste innleggene mine gjennom tidene på Chaffeys blogg. Jeg tror statistikkverktøyet på bloggen fungerer slik at det er antall sidevisninger i noen uker etter at innlegget er publisert ut som teller, men ikke trafikk som kommer lenge etterpå (jeg har noen gamle innlegg folk stadig er inne og leser, blant annet om da fargefjernsyn ble innført i Norge, og om hva som er Norges største næringer).

Som en ser er alle de fire mest leste innleggene gjennom tidene postet i august og september 2017. Mens det i særklasse mest leste blogginnlegget mitt tidligere hadde 12 000 sidevisninger, har det mest leste innlegget mitt nå passert 37 000 sidevisninger. De fire innleggene som har tatt helt av er:

Hva koster MDGs oljepolitikk?, som jo er et svært dagsaktuelt tema og handler om å drive litt folkeopplysning om inntekter og utgifter på statsbudsjettet. Det har nå over 37 000 sidevisninger, er likt på Facebook av over 5500 personer og er delt 106 ganger fra min Facebook-side.

Nei, regjeringen tapper ikke oljefondet ble skrevet da statsministerkandidat Gahr Støre kom i skade for å skrive i Dagens Næringsliv at regjeringen driver skamløs tapping av oljefondet. Oljefondet har økt med omkring 3000 milliarder siden regjeringsskiftet i 2013. Derfor litt folkeopplysning og dette temaet også. Innlegget har nå over 35 000 sidevisninger, er likt på Facebook av 5100 personer og er delt 105 ganger fra min Facebook-side.

Mine 10 grunner til å stemme Høyre er fra rett før helgen og temaet er selvforklarende. I en valgkamp der mange har snakket om at det er mye oppmerksomhet om andre ting enn partienes politikk og mye negativ valgkamp er det godt å se at et innlegg som bare handler om Høyres egen politikk er likt og delt av så mange. Jeg tror jo det er de som er blidest og som snakker om egen politikk som vinner. Innlegget har over 23 000 sidevisninger, er likt på Facebook av 2100 personer og delt av 24 personer.

Test av valgomatene er et litt annet type innlegg der hovedpoenget ikke var å mene så mye om partier eller saker, men der jeg i stedet skriver om hvordan jeg har testet de ulike nettavisenes valgomater, for å se hvor godt de treffer på saker og partier. Det har fått litt over 17 000 sidevisninger. Ikke mest på grunn av delinger på Facebook, men fordi folk finner det via google-søk når lurer på hva de skal stemme og jakter på nettet etter partitester og valgomater.

Det har med andre ord vært gøy å være blogger i valgkampen 2017. Om det har bidratt til noen valgseier vet jeg i skrivende stund ikke, for valglokalene er fortsatt åpne i noen timer til, men forhåpentligvis har det bidratt litt til kunnskapsgrunnlaget i den politiske debatten og kanskje også til at Høyre har fått noen flere stemmer. Godt valg!