tirsdag 1. august 2017

Fortsatt mange ledige jobber hos Trump

Etter valg i USA er det alltid interessant å se hvor effektivt en ny politisk ledelse fyller alle stillingene som trenger nye folk. De har et system med ekstremt mange politisk utvnevnelser, omkring 4000 totalt, der i underkant av 1200 må til Senatet for å få godkjenning.

Denne prosessen for å få nominert og godkjent kandidater i Senatet tar alltid en del tid. Først skal man finne egnede kandidater og nominere dem. Så tar selve høringene og den politiske godkjenningsprosessen litt tid. Men det viser seg nå i følge The Economist at Donald Trump har mye dårligere fremdrift enn sine forgjengere selv om han hans partifeller kontrollerer Sentatet:

"Up until July 15th, Mr Trump had put 210 names to the Senate for consideration, according to numbers provided by the Partnership for Public Service, a non-partisan group that tracks bureaucratic hiring. The data do not count military or judicial appointments. At the same point in their presidencies, Barack Obama had put forward 369 names, George W. Bush had 315 and Bill Clinton had 275. t is true that the Senate has taken, on average, 45 days to confirm one of Mr Trump’s nominees compared with 37 days to confirm one of Mr Obama’s. That difference does not account for the vast discrepancy in confirmations—49 for Mr Trump compared with 203 for Mr Obama by July 2009."

Denne måten å gjennomføre politiske utnevnelser av ambassadører, ledere av statlige etater og flere ledelsesnivåer i departementene er svært ulik den måten vi har organisert forholdet mellom politikk og administrasjon på i Norge. I Norge er det ved et skifte av regjering, slik vi sist hadde etter valget i 2013, bare noen relativt få politikere som byttes ut. Statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere, utgjør mindre enn 100 personer totalt. Alle andre ansatte i staten i Norge, inkludert ledere i departementer, direktorater, forsvaret og ambassader, fortsetter å jobbe i samme jobb som før.

Jeg mener det er veldig mange fordeler med den norske måten å gjøre det på, med et klart skille mellom en politisk ledelse som beslutter politikken og et faglig kompetent embetsverk som både gir faglige råd og iverksetter politiske beslutninger like profesjonelt uansett hvem som sitter i regjering. Det forutsetter at statens ledere og fagekspertise er i stand til å snu seg rundt fra den ene dagen til den andre og være like hjelpsomme, like uavhengige og like lojale mot nye politiske sjefer. Og det forutsetter politikere som stoler på et det er slik og som forstår skillet mellom politikk og fag.

Så kan man innvende at det amerikanske systemet sørger for samsvar mellom det velgerne har uttrykt ved valg og det lederne som skal iverksette den nye politikken i departementer og etater mener, slik at politikken ikke blir motarbeidet. Problemet er bare at når det tar måneder å fylle alle jobbene, og deretter minst like lang tid for de nyutnevnte å tilegne seg den nødvendige kompetansen og erfaringen som kreves, kan det ta veldig lang tid før man kommer i gang med gjennomføringen.