Sosiale medier, politikk og polarisering

Helgens The Economist har en meget leseverdig "briefing" om utviklingen vi har hatt i forholdet mellom sosiale medier, demokrati og politikk. Bakgrunnen er selvfølgelig høringene i kongressen i USA om hvordan saker betalt av fremmede stater fant veien til Facebook, Twitter og Google i presidentvalgkampen. I lederartikkelen "Do social media threaten democracy?" slår de innledningsvis fast at noe har gått veldig galt, og skriver:

"Facebook, Google and Twitter were supposed to save politics as good information drove out prejudice and falsehood. Something has gone very wrong"

I briefingen, med den dystre tittelen "Once considered a boon to democracy, social media have started to look like its nemesis" , tar The Economist for seg litt av historien frem til nå, blant annet Teheran i 2009. Tahirplassen i Kairo i 2010 og Euromaidan i Kiev i 2013, øyeblikk der optimismen på vegne av sosiale mediers rolle som verktøy for å sikre åpenhet, frihet og demokrati var himmelhøy. Noen av oss var riktignok litt betinget i forhold til den aller mest euforiske sosiale medier-fanklubben (jeg blogget om den forenklede forsetillingen om at alle stiller på lik linje i sosiale medier tilbake i 2009 og igjen i 2010 da Malcolm Gladwell langet ut mot sosiale medier i New York Times).

Men noe enda mer grunnleggende har skjedd når det gjelder tillitsforholdet vårt til sosiale medier, og The Economist går så langt som å reise spørsmålet om behovet for lovgivning, eierskapsbegrensning og reguleringer. Når vi i demokratiske land har omfattende lovgivning som sikrer åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning, og både lovreguleringer, selvregulering og økonomiske insentiver som skal sikre uavhengighet og mangfold i redaksjonelle medier, hva gjør vi da med de plattformene som nå er blitt de viktigste kanalene for politisk påvirkning? The Economist skriver:

"Governments simply do not know how to deal with this—except, that is, for those that embrace it. In the Philippines President Rodrigo Duterte relies on a “keyboard army” to disseminate false narratives. His counterpart in South Africa, Jacob Zuma, also benefits from the protection of trolls. And then there is Russia, which has both a long history of disinformation campaigns and a domestic political culture largely untroubled by concerns of truth. It has taken to the dark side of social media like a rat to a drainpipe, not just for internal use, but for export, too."

The Economist beskriver noen ideer om regulering av sosiale medieplattformer som har vært lansert i debatten, men konkluderer ikke. I stedet er artikkelen mer opptatt av å beskrive hvorfor dette er et område som må tas svært alvorlig fremover, og hvordan utfordringene har tatt av de siste årene, fra store, men mer marginale fenomener som "4chan" og "#gamergate", i utkanten av det folk flest fikk med seg, til å bli et hovedtema i selve demokratidebatten og noe som utfordrer tilliten til selve den demokratiske prosessen. 

En svært interessant del av artikkelen til The Econimist er gjennomgangen de har av alternative "økosystemer" som etableres i eller distribueres ved hjelp av sosiale medier for å spre bestemte ideer, ofte fra politiske ytterfløyer. Små samfunn der man treffer likesinnede og får forsterket de meningene man allerede har, men der kravene til etterprøvbarhet og holdbarhet kan være høyst variable, eller ikke-eksisterende. Men selv når innholdet er korrekt er det uansett en utfordring med denne omgrupperingen rundt de nyhetskildene man liker best, fordi det fører til en langt sterkere polarisering. Eller som The Economist skriver, vegetarianere blir til veganere på grunn av sosiale medier:

"Such ecosystems are a symptom of political polarisation. They also drive it further. The algorithms that Facebook, YouTube and others use to maximise “engagement” ensure users are more likely to see information that they are liable to interact with. This tends to lead them into clusters of like-minded people sharing like-minded things, and can turn moderate views into more extreme ones. “It’s like you start as a vegetarian and end up as a vegan,” says Zeynep Tufekci of the University of North Carolina at Chapel Hill, describing her experience following the recommendations on YouTube. These effects are part of what is increasing America’s political polarisation, she argues."

The Economist minner om at det ikke er nytt at budbringeren har en hovedrolle i politisk endringer. Disruptive teknologier har ført til store endringer før. I disse dager feirer protestantismen 500 år (også grundig omtalt i The Economist denne helgen), noe som ikke kunne skjedd på den måten det gjorde uten at boktrykking var oppfunnet. Aviser, radio og TV forandret i tur og orden måten den politiske debatten foregikk på, i all hovedsak i positiv retning, tror jeg. Men det har aldri skjedd uten debatt om behovet for spilleregler, hvordan vi sikrer åpenhet og om det er behov for regulering. Og slik vil det bli også denne gangen.