Vi gjør i hvert fall lurt i å skille mellom den "lille" og praktiske digitaliseringen, som kan være krevende nok å få til, men som i rett og slett handler om å ta i bruk teknologi for å effektivisere og forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv. Og den "store" digitaliseringen som avdekker noen betydelig mer krevende politiske og etiske utfordringer som åpenbarer seg når arbeidsdelingen mellom mennesker og maskiner utsettes for mer dyptgripende endringer. Her er det jeg skrev:
Den lille og den store digitaliseringen
For en uke siden inviterte statsministeren til toppmøte om forskning og høyere utdannelse. Hovedtemaet denne gangen var hvordan forskning og utdannelse kan bidra til at vi mestrer omstillingen til en mer digital fremtid.
Det er et av mange eksempler på hvordan digitalisering som tema har rykket høyere opp på den strategiske agendaen i flere virksomheter, inkludert hos dem som har som jobb å styre landet. Erna Solberg leder også regjeringens digitaliseringsutvalg, et utvalg som består av ministre og som på sitt forrige møte 1. februar diskuterte hvordan vi kan frigjøre helseressurser og levere bedre helsetjenester med digitalisering.
Digitalisering foregår nå over alt og er mer eller mindre innvevd i alle typer virksomheter. Også de fleste politikkområder har en digital dimensjon. For at vi ikke skal trekke altfor mange problemer inn i samme debatter og handlingsplaner, tenker jeg at det noen ganger kan være lurt å skille mellom det jeg vil kalle den praktiske «lille digitaliseringen», det vi holder på med hver dag, og den mer samfunnsomformende «store digitaliseringen» som stiller oss overfor mer krevende politiske prioriteringer og veivalg.
Den lille digitaliseringen handler blant annet om å ta i bruk digitale selvbetjeningsløsninger og om å effektivisere arbeidsprosesser: nettbanker, automatiserte lånesøknader, digital skattemelding, digital byggesaksbehandling, digital tinglysing, sikker digital post og bruk av velferdsteknologi slik at eldre mennesker kan bo hjemme lenger ved hjelp av ulike teknologiske hjelpemidler.
Den lille digitaliseringen er noen ganger komplisert og kostbar for dem som skal utvikle de nye it-systemene og omorganisere virksomhetene slik at vi får hentet ut gevinstene, men hensikten er at den skal forenkle hverdagen for innbyggere, kunder og næringsliv. Det skal dessuten være sikkert og ivareta personvernet til innbyggerne.
Alle internasjonale rangeringer jeg har sett viser at dette er noe vi er flinke til i Norge, ja vi er faktisk blant de beste i verden. Vi har innbyggere som er digitalt kompetente og gjerne vil bruke digitale selvbetjeningsløsninger, vi har bedrifter som er blant de fremste i verden på å automatisere og effektivisere sine interne prosesser og vi har en offentlig sektor som også hevder seg godt på digitale løsninger. Det betyr ikke at jobben noen gang er helt ferdig. Vi må alltid lete etter nye muligheter for å løse oppgavene raskere og smartere.
Den store digitaliseringen er noe mer enn den praktiske hverdagsdigitaliseringen og handler blant annet om at oppgavefordelingen mellom mennesker og maskiner endres. Om hvordan innholdet i mange jobber endrer seg og om at noen jobber forsvinner helt. Og om hvordan behovet for å få påfyll av ny kunnskap og kompetanse underveis i arbeidslivet blir langt større for mange av oss når den teknologiske utviklingen går stadig raskere.
Når balansen mellom hva mennesker gjør og hva maskiner gjør endrer seg, blant annet på grunn av bruk av kunstig intelligens, reiser det også nye politiske utfordringer knyttet til roller, ansvar og etiske veivalg. På noen områder vil det kunne kreve nye lover og regler. På flere områder vil det kreve kompetanse vi ikke har i dag.
Da Camilla Tepfers i inFuture innledet på statsministerens toppmøte om forskning og høyere utdannelse argumenterte hun for at når samspillet mellom mennesker og maskiner endres blir det enda viktigere å fremme det unikt menneskelige. Hun trakk frem fire fremtidskompetanser som vil være avgjørende for at vi skal lykkes i en mer digital fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse.
Jeg tror dette er noe av kjernen i hvordan vi på en best mulig måte skal forholde oss til den teknologiske omstillingen. Det handler ikke om å digitalisere for digitaliseringens skyld. Tvert imot må målet være at vi skal ta vare på det beste i det norske samfunnet, åpenheten, tilliten, velferdsnivået og den høye deltagelsen i arbeidslivet. Skal vi klare dette må vi være mer kreative, mer innovative og lære oss å like den usikkerheten som følger med når vi skal omstille mer enn før. Det blir helt sikkert krevende, men med den plassen disse diskusjonene har fått i samfunnsdebatten, tror jeg vi i Norge er godt rustet til å gå løs på utfordringene.
Digitalisering foregår nå over alt og er mer eller mindre innvevd i alle typer virksomheter. Også de fleste politikkområder har en digital dimensjon. For at vi ikke skal trekke altfor mange problemer inn i samme debatter og handlingsplaner, tenker jeg at det noen ganger kan være lurt å skille mellom det jeg vil kalle den praktiske «lille digitaliseringen», det vi holder på med hver dag, og den mer samfunnsomformende «store digitaliseringen» som stiller oss overfor mer krevende politiske prioriteringer og veivalg.
Den lille digitaliseringen handler blant annet om å ta i bruk digitale selvbetjeningsløsninger og om å effektivisere arbeidsprosesser: nettbanker, automatiserte lånesøknader, digital skattemelding, digital byggesaksbehandling, digital tinglysing, sikker digital post og bruk av velferdsteknologi slik at eldre mennesker kan bo hjemme lenger ved hjelp av ulike teknologiske hjelpemidler.
Den lille digitaliseringen er noen ganger komplisert og kostbar for dem som skal utvikle de nye it-systemene og omorganisere virksomhetene slik at vi får hentet ut gevinstene, men hensikten er at den skal forenkle hverdagen for innbyggere, kunder og næringsliv. Det skal dessuten være sikkert og ivareta personvernet til innbyggerne.
Alle internasjonale rangeringer jeg har sett viser at dette er noe vi er flinke til i Norge, ja vi er faktisk blant de beste i verden. Vi har innbyggere som er digitalt kompetente og gjerne vil bruke digitale selvbetjeningsløsninger, vi har bedrifter som er blant de fremste i verden på å automatisere og effektivisere sine interne prosesser og vi har en offentlig sektor som også hevder seg godt på digitale løsninger. Det betyr ikke at jobben noen gang er helt ferdig. Vi må alltid lete etter nye muligheter for å løse oppgavene raskere og smartere.
Den store digitaliseringen er noe mer enn den praktiske hverdagsdigitaliseringen og handler blant annet om at oppgavefordelingen mellom mennesker og maskiner endres. Om hvordan innholdet i mange jobber endrer seg og om at noen jobber forsvinner helt. Og om hvordan behovet for å få påfyll av ny kunnskap og kompetanse underveis i arbeidslivet blir langt større for mange av oss når den teknologiske utviklingen går stadig raskere.
Når balansen mellom hva mennesker gjør og hva maskiner gjør endrer seg, blant annet på grunn av bruk av kunstig intelligens, reiser det også nye politiske utfordringer knyttet til roller, ansvar og etiske veivalg. På noen områder vil det kunne kreve nye lover og regler. På flere områder vil det kreve kompetanse vi ikke har i dag.
Da Camilla Tepfers i inFuture innledet på statsministerens toppmøte om forskning og høyere utdannelse argumenterte hun for at når samspillet mellom mennesker og maskiner endres blir det enda viktigere å fremme det unikt menneskelige. Hun trakk frem fire fremtidskompetanser som vil være avgjørende for at vi skal lykkes i en mer digital fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse.
Jeg tror dette er noe av kjernen i hvordan vi på en best mulig måte skal forholde oss til den teknologiske omstillingen. Det handler ikke om å digitalisere for digitaliseringens skyld. Tvert imot må målet være at vi skal ta vare på det beste i det norske samfunnet, åpenheten, tilliten, velferdsnivået og den høye deltagelsen i arbeidslivet. Skal vi klare dette må vi være mer kreative, mer innovative og lære oss å like den usikkerheten som følger med når vi skal omstille mer enn før. Det blir helt sikkert krevende, men med den plassen disse diskusjonene har fått i samfunnsdebatten, tror jeg vi i Norge er godt rustet til å gå løs på utfordringene.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar